En farlig sirkel
Det som nå skjer rundt barnetilbudet ved Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, gjør meg oppriktig bekymret.
Ikke først og fremst fordi det diskuteres organisering. Det må et helseforetak kunne gjøre. Men fordi langvarig usikkerhet om framtiden til et fagmiljø i seg selv kan bli en del av problemet man senere bruker som begrunnelse for å redusere tilbudet.
Vi har sett denne mekanismen tidligere.
Annonse
Når ansatte over tid får høre at arbeidsplassen eller funksjonen deres kan bli redusert, flyttet eller avviklet, gjør mennesker det som er naturlig: De søker trygghet. Noen søker andre stillinger. Det blir vanskeligere å rekruttere. Belastningen på dem som blir igjen øker. Deretter kan manglende bemanning bli brukt som argument for at tilbudet ikke lenger lar seg opprettholde.
Det er en farlig sirkel.
Barneavdelingen ved SNR er ikke et tilbud uten aktivitet. Den behandler og vurderer et betydelig antall barn hvert år, har omfattende poliklinisk virksomhet og dagbehandling og er en viktig del av et akuttsykehus som også har fødeavdeling, kirurgi, anestesi og andre nødvendige funksjoner.
Derfor mener jeg at Helse Møre og Romsdal må være svært tydelig på hva som er målet.
Skal vi ha et reelt og varig døgntilbud til barn ved SNR, slik det tidligere er vedtatt? I så fall må foretaket også opptre på en måte som gjør det mulig å rekruttere og beholde medarbeidere.
Det holder ikke å si at man ønsker et tilbud, samtidig som ansatte over lang tid må leve med tvil om tilbudets framtid.
Bemanningsproblemer må møtes med en plan for rekruttering, kompetansebygging og stabilisering av fagmiljøet. De bør ikke automatisk bli et argument for sentralisering.
Det må også legger fram et fullstendig regnestykke dersom mer av barnetilbudet skal flyttes til Ålesund. Hva kreves av økt lege- og sykepleierbemanning der? Hva blir konsekvensene for sengekapasitet, vaktordninger og aktivitet? Hva koster økt pasienttransport? Og hvordan skal belastningen for barn og familier fra Nordmøre og Romsdal vurderes?
Det er ikke tilstrekkelig å regne på hva man eventuelt sparer ett sted. Man må regne på hva hele løsningen koster.
Jeg mener også historikken forplikter.
Vi har tidligere hatt omfattende diskusjoner om barnetilbudet i Kristiansund. Statens helsetilsyn har tidligere pekt på hvor krevende det er å organisere et tilbud der barn må transporteres over lange avstander når lokale funksjoner reduseres. Det bør gjøre oss ekstra varsomme før vi igjen bygger ned kapasitet.
Dette handler heller ikke om Nordmøre mot Sunnmøre.
Ålesund skal selvfølgelig ha et sterkt barnefaglig miljø, blant annet med funksjoner som krever større pasientgrunnlag og høyspesialisert kompetanse. Det er både riktig og nødvendig.
Men det betyr ikke at alt må samles der.
For tidlig fødte og alvorlig syke barn vil også framover måtte behandles på ulike nivåer, og de mest spesialiserte funksjonene finnes allerede ved universitetssykehus. Spørsmålet må derfor være hvilke tjenester som faglig og medisinsk bør ligge hvor og ikke at all virksomhet automatisk skal trekkes mot ett sykehus.
SNR er bygget som akuttsykehus for rundt 120 000 mennesker på Nordmøre og i Romsdal. Da må vi også tørre å diskutere hva slags akuttsykehus vi ønsker at dette skal være.
Det vanskeligste å bygge opp i et sykehus er ikke vegger, rom eller medisinsk utstyr.
Det er kompetente fagmiljø.
Når et slikt miljø først er borte, er det svært vanskelig å bygge det opp igjen.
Derfor bør Helse Møre og Romsdal nå gi de ansatte, pasientene og befolkningen et tydelig svar:
Ønsker foretaket et varig døgntilbud for barn ved SNR?
Hvis svaret er ja, må organisasjonen også handle som om svaret er ja.
Linda Dalseg Høvik
Varaordfører
Kristiansund kommune
