Musikalsk toppmøte på Kvernes

Det var bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei som tok initiativet til denne sommerkonserten 24 juli. Med seg hadde han tre markante musikere, hvorav to med røtter på Nordmøre. Fiske har i flere år vært en sentral skikkelse i det norske jazzmiljøet, og har spilt med navn som Hanna Paulsberg Concept, Solveig Slettahjell, Oslo Jazzensemble og John Pål Inderberg Trio. Som JaZzstipendiat i 2023 skrev han verket «Sanger til SeRa» for Trondheim Jazzorkester, som fikk toppkritikker.

– Dette er en verdenspremiere, Sa Fiske og skapte begeistring blant publikum. 

Sammen med Erlend Slettevoll på piano og Simon Kongshaug på trommer åpnet han konserten med en helt ny komposisjon med tittelen «Juni 2025». Det ble raskt tydelig at samspillet mellom de tre var både etablert og raffinert. Det var melodisk, åpent og lyttende – med Slettevolls rike harmonisering, Kongshaugs distinkte rytmikk og Fiskes bunnsolide bass som grunnmur.

Saxofonist Trygve Seim kom inn tidlig i låta, og la til sitt særpreg med en rund og sangbar tone. Seim er internasjonalt anerkjent, med over 20 utgivelser på prestisjelabelen ECM. Han er kjent for å blande nordisk melankoli med elementer fra Midtøsten, India og europeisk kirkemusikk, og har vært sentral i norsk jazz siden slutten av 1990-tallet.

Seim vekslet mellom to saksofoner

Resten av konserten brukte Seim både sopran- og tenorsaksofon. Han byttet mellom instrumentene fra låt til låt, og preget helheten med sin karakteristiske, lyriske og klanglige signatur. 

Flere har sammenlignet Seims klang med Jan Garbarek, særlig den åpne tonen og den nordiske melankolien i spillet.

Andre låt på programmet var «Beginning an Ending», skrevet av Seim. Her fikk alle fire solistisk og rytmisk spillerom, og igjen var det tett samspill som sto i sentrum. Musikken utviklet seg i rolige bølger – uten press, uten overdrivelser – men med tydelig retning og nerve.

Folkemelodi og østlige klanger

Den tredje låten het «Randinein Folk Song», og hadde røtter i norske folketoner. Her fikk vi høre hvordan melodisk materiale kunne dras i retning av både Midtøsten og Øst-Asia, før det vendte tilbake til den norske fjellheimen. Fiske og Slettevoll bygget et glidende og suggererende bakteppe, mens Kongshaug holdt intensiteten oppe med nyanserte trommer. Seim la melodilinjer over det hele, og trakk oss med i retningen han ønsket.

En vokallåt uten vokalist

Så kom «Det er vakrast når», en låt Fiske skrev til sin kone Ine. Hun skulle egentlig synge den, men hadde reist til Oslo med fly samme dag. Dermed valgte Fiske å lese teksten for publikum før låten ble fremført som instrumental.

Det fungerte godt, og musikken bar teksten videre på egne bein. Nordmørspostens kulturjournalist har tidligere, etter en konsert med gruppa Samech i samme kirke, skrevet at rene instrumentalkonserter uten vokal kan bli ensformige. Det må nå trekkes tilbake. For dette var ikke kjedelig ett eneste sekund. Og det er lov å møte seg selv i døra – også for en journalist. Det skjer oftere enn leserne tror. 

Slettevoll med energi og struktur

Neste verk ut var «Sol’s Song», nok en komposisjon signert Fiske. Pianist Erlend Slettevoll var her drivende i uttrykket, med stor kontroll og variasjon. Han er utdannet ved Jazzlinja i Trondheim, og ble først kjent gjennom bandet The Core. Siden har han gjort seg bemerket i band som Needlepoint, Petter Wettre Group og Grand General. 

Hans pianospill er både rytmisk og harmonisk, og gir ofte komposisjonene struktur og driv. Denne kvelden bød han på flere soloer. Til og med fingerspill på pianoets strenger fikk publikum oppleve. 

Samtidig løftet Seim melodien opp og fram, mens Kongshaug og Fiske lot grooven flyte. Resultatet var en av konsertens sterkeste partier.

Melankolsk og tilgjengelig blues

Så kom «Mourning Blues», en rolig og vakker låt med åpen karakter. Det var et rom for ettertanke og for de langsomme pustene. Melodien ble båret frem av Seim på sitt mest innadvendte og melankolske. Likevel holdt låten seg tilgjengelig for lytteren – dette var ikke musikk som krevde forkunnskap, bare tilstedeværelse.

Presisjon i marsjtakt

Deretter fulgte «En lystig liten vise», som opprinnelig het «Sorrow March». Seim fortalte at faren hans, som var diplomat i USA, hadde sagt at han skrev for mange triste låter. For å gi låten et lettere uttrykk, byttet Seim derfor navn på komposisjonen og sendte den til ham.

Nå vet jeg ikke hvilken erfaring Kongshaug har med å spille i korps, men her lå han på nivå og presisjon med Kongens garde.

Et sjeldent musikalsk samspill

Simon Kongshaug, som er Averøying, er en av de mest aktive trommeslagerne i regionen. Med utdanning fra Jazzlinja i Trondheim og solid erfaring på tvers av sjangre, er han en viktig kraft i musikkmiljøet på Nordmøre. Denne kvelden fikk han ikke bare støtte og respons – han fikk også skinne med flere solistiske bidrag, og det med stor autoritet. Som oftest er han plassert bakerst på de store scenene. I kveld var han bokstavelig plassert på første rad.

Stående applaus og ekstranummer

Etter den sjuende låten reiste publikum seg og ga stående applaus. Som ekstranummer fikk vi «Everybody’s Folk Song». Dette ble en vakker og åpen avslutning, der alle fire musikerne fikk plass og luft i uttrykket. Det var melodiøst og løst, men aldri tilfeldig. Kongshaug holdt rytmen presis og enkel, mens Seim avsluttet med fantastisk saxofonspill. 

Ikke hverdagskost

– Dette er ikke hverdagskost, sa trommeslager Simon Kongshaug før konserten i Kvernes kirke. Det er jeg ikke uten videre enig i. På Nordmøre – og særlig gjennom Kristiansund Jazzklubb – har vi hatt flere konserter av krevende format de siste årene. Kvalitet er ikke lenger unntaket. Dette var en konsert som jeg vil betegne som tilgjengelig for de aller fleste som liker musikk som svinger. 

Kongshaug la også til at konserten kom til å bli krevende – både for dem som spiller og dem som lytter. Det stemmer bare delvis. At det var krevende å spille, er det ingen tvil om. Musikerne beveget seg gjennom komplekse arrangementer med stor presisjon og kontroll. Men som publikummer opplevdes musikken tilgjengelig. Den var vakker, den svingte, den rommet både melankoli og humor. Det var ingen grunn til å føle seg utenfor. Dette var også inntrykket som ble formidlet fra flere publikummere som benyttet seg av tilbudet om kaffe og bakels (vaffel) for en 50-lapp på samfunnshuset Klippen etter konserten. 

Terningkast seks

Terningkast seks er uunngåelig. Det skyldes både musikernes individuelle nivå og evnen de viser til samspill, improvisasjon og lytting. Nivået er skyhøyt. Du trenger ikke reise til Village Vanguard i New York, Ronnie Scott’s i London eller Blue Note i Tokyo – bare oppsøk en av de mange konsertene til Kristiansund Jazzklubb, særlig sommerkonsertene på Kvernes. De har gjort dette kirkestedet til Nordmøres metropol for konserter på høyt nivå.