En sterk jubileumskonsert fra Tarrakarrain i Kvernes kirke

Konserten startet med «Sangerhilsen», en festhymne skrevet av Edvard Grieg og Ludvig Skramstad Skalmer til sangerfesten i Trondheim i 1883. Deretter fulgte «Ja, vi elsker», nasjonalsangen som også var den aller første sangen Tarrakarrain øvde på etter oppstarten i 2005.

– Det var medlemmer fra Kvernes Mannssangerforening som stilte opp som fødselshjelpere, fortalte Enzenbach i sin åpningstale.

Vidt spenn i repertoaret

Konsertens tredje nummer, «Bring Me Little Water, Sylvie», er en amerikansk arbeidssang gjort kjent av Lead Belly i 1936. Ifølge Enzenbach er teksten inspirert av sangerens onkel, som ropte etter vann i åkeren. Sangen ble levert med tydelig rytmisk driv.

Svenske «Serenade» ble introdusert som en sang koret først brukte for mange år siden, men som nå var hentet frem igjen. Enzenbach krediterte Terje Sunde fra Kvernes Mannssangerforening for å ha funnet frem sangen og laget arrangementet.

Neste nummer var den franske visen «S’il Vous Plaît», skrevet i 1961. Teksten beskriver en sjømanns opplevelser på landlov i Paris. Midt i sangen fikk andrebassene et soloparti som ble fremhevet i introduksjonen.

Deretter fulgte den skotske folketonen «Skye Boat Song», som forteller om Bonnie Prince Charlie sin flukt til øya Skye etter slaget ved Culloden i 1746. Enzenbach trakk parallell til TV-serien Outlander, der melodien brukes som kjenningsmelodi.

Kirketoner og klassikere

Etter det folkelige og muntre, tok programmet en mer høytidelig vending med «Sanctus» og «Ave Maria». Begge ble fremført i tradisjonelle arrangementer med rolig tempo og tydelig artikulasjon.

«A La Nanita Nana», en spansk vuggesang fra Castilla-regionen, ble fremført i dempet og varsom stil. Deretter fulgte to klassikere fra norsk romantikk: «Brudeferden» av Halfdan Kjerulf, og «Når fjordene blaaner», med tekst av Nordahl Rolfsen.

Begge ble levert med sakte tempo og fokus på tekstformidling.

Sjantier og strandbrødre

Konsertens avslutningsdel bestod av tradisjonelle sjantier og nyere populærmusikk. «Johnny Leave Her» er en irsk sjømannssang som ifølge Enzenbach aldri ble sunget underveis på tur, men først når man var ferdig og kunne uttrykke frustrasjon over dårlige forhold.

«Sloop John B» ble presentert som en gammel folketone fra Bahamas, først nedskrevet i 1916. Korets arrangement lå tett opp mot The Beach Boys’ versjon fra 1966. Enzenbach benyttet anledningen til å trekke fram brødrene Strand i koret, som internt kalles «Beach Boys».

Popsangen «Follow Me» av Uncle Kracker ble fremført i arrangement av Terje Sunde. Enzenbach fortalte hvordan koret spontant tok over scenen på en karaokekveld i Tallinn da sangen dukket opp, til stor overraskelse for den opprinnelige solisten.

Fra Toro til Italia

Kveldens siste nummer, «San Bernadino», er mest kjent som melodien fra en Toro-reklame som gikk på TV 2 på 1990-tallet. Enzenbach fortalte hvordan han hadde lagt merke til sangen allerede som tenåring, og at koret nå fremførte Terje Sundes korarrangement av den for aller første gang utenfor øvingslokalet.

Teksten handler om mektige fjell i Italia, og ble levert med stor klang og bred stemmeføring.

Ekstranummeret var den irsk-amerikanske visen «MacNamara’s Band» fra 1889 – en lystig avslutning på konserten, fremført med energi og tydelig humor.

Solid innsats – men noe manglet

Tarrakarrain fremstår som et svært samstemt og solid mannskor, og har gjennom 20 år etablert seg som en markant aktør i det lokale musikklivet. Korets klang var jevn og presis, og det ble levert en rekke sterke innslag gjennom konserten.

Det som først og fremst manglet var variasjon i form. Et instrumentalt mellomspill, en lokal solist eller et innslag fra unge musikere i Averøy kunne gitt konserten mer dynamikk. Repertoaret var bredt i uttrykk, men scenisk monotont.

Men du verden for et kor

Like fullt: For den som liker mannskor, var konserten et tydelig bevis på at Tarrakarrain er bedre enn de fleste. De har vist seg frem sammen med andre kor i regionen, og leverte også på egen hånd et program som både var krevende og skapte begeistring. Det ble stående applaus. 

Dirigent Jørund Enzenbach ledet det hele med stødig hånd og brukte introduksjonene til å bygge bro mellom publikum og repertoar. Her fikk publikum vite både hva de hørte – og hvorfor det ble sunget.

Terningkast: 5