Deilig sommerpønsj i kunstforeningen

Men derfra er det en lærdom jeg har fått repetert gang på gang: Ikke forsøk å lure deg selv med «neste gang». Kom deg på den konserten, og gi deg selv en opplevelse!

Det blir en opplevelse for deg som publikum, og du bidrar til en bedre opplevelse for de som står på scena og gir av seg selv, rett og slett for å underholde og glede deg.

Til dags dato har jeg ennå ikke opplevd å angre på at jeg tar turen til en konsert av noe slag. Jeg får en opplevelse, jeg blir påvirket av det de levende menneskene som står der vil gi meg og resten av oss som vil oppleve det og ta imot.

Så også denne gangen. Det er litt hektisk, men så er det nok en konsert som nesten går under radaren, og fort kan drukne i tyngre aktørers markedsføringsbudsjett.

Pønsj er en vokalgruppe bestående av kristiansundere med lang fartstid i kor, grupper og kulturlivet. De startet for ti år siden, og har stort sett vært fem-seks stykker. Til årets sesong har de trappet opp, og fått inn hele to nye sjeler.

Nye i gruppa, men definitivt ikke nye som sangere. Trine og Terje er nye Pønsjfjes, men begge med årevis av erfaring som sangere.

Og de er kommet i godt selskap med den malen de øvrige har snekret seg opp igjennom årene: En sjarmerende avslappet tone, gode musikkvalg, nærkontakt med publikum, og rett og slett gode på stemning og kvalitet på det de leverer.

Et publikum på ca. 50 personer responderte virket samstemt på det jeg omtalte i første avsnitt; å være glad for at de setter av en times tid en helt vanlig onsdag for å oppleve kultur.

Tidligere på dagen hadde jeg hatt en runde med en utenbys leverandør til Normoria, som gav seg ende over av den omfattende kulturaktiviteten vi har i byen, og hvor mye som skjer.

Joda, vi er god på kultur her på bergene, et ansvar vi alle skal kjenne på at det er verdt å ta vare på!

Men tilbake til konserten, som startet med bankers i «Bruremars fra Lødingen». Tidvis litt nervøs klang faktisk, men jeg ser at det kan skyldes den ekstra pulsen det gir når du mer eller mindre kjenner de fleste fjesene som sitter og ser forventningsfullt på deg. Det er vesentlig enklere å synge for totalt ukjente, enn de du treffer på gata flere ganger i uka.

Videre med svenske svisker i Sommarsalpm og Nocturne – alle som har sunget i kor, nynner med på disse nydelige tonene, og nå var gruppa blitt varmere i trøya.

Og det var kanskje like bra, for neste nummer med «I Sing You a Song» fra The Real Group var kveldens høydepunkt for min egen del. Dette er ikke en sang for ferskinger, og her løftet de i samlet flokk med sprang og innsmett som må ha tatt adskillige kvelder å øve inn, og sikkert også like mange våkenetter.

Virkelig en sang som gjorde det de sa den skulle gjøre; Hoppe inn i øret ditt og bli der. Fremført med smil og tonnevis med sjarm!

Av det øvrige repertoaret var det gamle hits med «Nature Boy» og «Good Night Sweet Heart» som ble etterfulgt av en herlig tolkning av Billy Joels kjærlighetssorg med «And so it Goes».

«Wellerman» fra shanty-repertoaret kan tolkes på hundrevis av måter, og dukker opp til overflaten med jevne mellomrom. Her kunne man gjerne i mannskoret har utfordret seg selv litt på å variere i versene, men sangen i seg sjøl er alltid en sikker publikumsvinner.

Som siste nummer før det forventede ekstranummeret var «Java Jive», som de har hatt på listen sin i årevis, og er helt trygg på. 

Personlig har jeg veldig sans for den norske versjonen med «På dialekt», kanskje det kunne være en variasjon Pønsj kunne teste også kunne teste ut for variasjonens skyld? Det forventede ekstranummert ble «An Irish Blessing». Den er bare nydelig i tekst og tone, det er en sang du vil høre om og om igjen, og da også gjerne slik den ble fremført denne kvelden.

Tusen takk for en avslappende, givende time i godt selskap, Pønsj! 

Hilsen fra TrS «Fornøyd tilhører og tilskuer»