Hun oppfylte barndomsdrømmen – nå strømmer valpekjøperne til Frei

Det er kanskje noen år siden du så Lassie sist? Er du født for en god del år siden, da kan du ha lest boken «Lassie Come Jome», eller sett «Lassie» i filmen «Son of Lassie» 1945. Er du født litt etter dette, ja, da har du helt sikkert sett «Lassie» som TV-serie fra 1954 og årene fram helt til 2006, med ulike produsenter og selvsagt med ulike hunder.

Nåtidens Lassie på Frei

Vi trenger ikke å kjøre så veldig langt for å møte på nåtidens «Lassie». 

På Frei i Kristiansund kommune, med utsikt mot idylliske Freistranda, finner vi Anne Halsbog sine collie langhår. 

Det finnes også en variant for korthår. Hun driver oppdrett av rasen under oppdretternavnet Wihanna. Dette er hennes kull nummer to med denne rasen. Her kan vi telle en voksen hund og fire valper. Valp nummer fem reiste dagen før vi kom på besøk.

Kullet var lettsolgt, spesielt fargen «blue merle», som ser grå ut om du spør noen som ikke kan navnet på fargen.

Resten drar snart til nye hjem, godt sosialisert og høyt elsket av Anne. En valp blir beholdt av henne selv. Anne har også to andre voksne collie, bestefar til kullet og en halvsøster til kullet. Disse pleier å være hos Annes datter av og til, spesielt nå som hun har ett kull i hus. Det blir med andre ord fortsatt en fin gjeng firbeinte når valpene drar.

Drømmen startet tidlig

Vi må starte helt på begynnelsen. Anne, som nå er 60 år, har tidligere hatt bare blandingsraser. Den aller første hunden fikk hun kun ti år gammel, av bestefar Asser. – Den hentet vi på Bergsøya, forteller hun med et stort smil om munnen. Ingen tvil om at dette er et minne som sitter dypt livet ut. Annes eldste collie er nå ti år og dette er hennes første av rasen. Hun forteller slik som mange andre som er vokst opp med «Lassie» på TV at nettopp denne serien dannet grunnlaget for hennes store drøm om en egen collie. Et par blandingshunder og et par hester senere, ble drømmen oppfylt. 

Valpelykke – og litt kaos

Imellom all praten, godbiter og litt fotografering, leker vi med valpene og beundrer disse små herlighetene. For noen vakre øyne. Små, mørke og litt dypt inn i skallen. Og den lange, tynne snuten. Fluffy og tett. Alt i alt, herlige små vesen med knappnåler som tenner. For de av dere som har tatt bilder av valper før, vet at dette ikke er en enkel oppgave.

Jeg kunne ikke dra hit uten å ta med barna, min egen datter på tre år og stedatter på 8.5 år. Noen som kommer til å mase om hund når vi kommer hjem, men det får holde med fire katter og en flokk vaktel, enn så lenge.

Det er nær umulig å ikke bli forelsket i disse små nøstene, og det er jo fristende å spørre «er det noen av valpene som er ledige?».

– Nei, disse er dessverre solgt, svarer oppdretteren.

Fire drar til Trøndelag og en blir altså igjen hos Anne. Og godt er det, tror ikke samboer en min hadde jublet om det ble med en valp hjem. Det skjedde med en kattunge og da ville han ikke snakke til meg på et par dager, men det er en helt annen historie.

 Vi kjørte mot sol og finvær på Frei, men himmelen åpnet seg virkelig. Regnet meldte sin ankomst. Hundene går under en stor busk og kameraet får regn på linsen. Anne ber oss inne, men vi måtte ikke se på «rotet». Du vet, den standardfrasen du tar når noen kommer på besøk. Det ser vi glatt forbi.

Tisselaken, leker og valpegrind tenker jeg absolutt ikke på som rot, mer som høyst nødvendig. Det koster mye penger å ha valpekull på stua om man ikke skal droppe tisselaken og ødelegge parketten, og la valpene gå crazy bananas og spise alt de kommer over.

Oppdrett er langt fra gratis

Apropos penger. Vi beveger oss inn på dette temaet. Mange tenker at det å drive oppdrett er en «pengemaskin», med tanke på prisen for en valp. En collie går til kroner 25.000 etter raseklubbens anbefaling. Det høres jo lukrativt ut, ikke sant?

Men nå skal jeg prøve å forklare det litt enkelt hva slags utgifter man faktisk må ut med, for å drive seriøst og avle på sunne og friske hunder etter rasestandarden.

Hos Anne er helse i høyt fokus og hun avler kun på sunne og friske dyr. Hun driver selv aktivt med både utstilling og agility. Hun har vært på utstilling i Norge, Sverige, Finland, Danmark og Nederland. Og fått gode meritter i agility. Tusenlappene flyr ut av bankkontoen med hotellopphold, drivstoff, mat, påmeldingsavgifter og sikkert litt shopping innimellom slagene. Noen ganger drar man også tomhendt hjem dessverre, det vil da si uten en sløyfe verdt å skrive Facebookstatus om.

En annen utgiftspost kan være tapt arbeidstid, eller uventede regninger hos dyrlegen. Eier av hannhund skal ha betalt for parring og en viss prosent av summen for hver levende valp, noen tar også en valp i betaling.

Valper registreres i Norsk kennel klubb, har fått ormekur, helsesjekk, vaksine og microchip. Avlsdyr må igjennom helsesjekk, spør på rasens krav. Det er kostnader på hundemat, hundeleker, tisselaken og andre nødvendigheter, som for eksempel en solid valpegrind Anne kjøpt hos dyrebutikken Pets.

Det var nemlig igjennom min jobb der jeg huket tak i henne for en aldri så liten hundeprat. Dersom du tar en rask utredning for avsnittet med utgifter så skjønner du at dette gjør man seg ikke rik på.En kan selvsagt gjøre det billig ved å droppe alt nevnte over, men det er ikke å regne som en god og seriøs oppdretter med fokus på helse.

Alt i alt, det er verdt hver ei krone, pluss eller minus.

Mer enn bare hundehold

Her får man mye lærdom og ekstremt mye kos. Endorfinene blir fylt opp til randen med lykke, mens du tråkker i leker og kanskje en tisseflekk eller to på vei til kjøkkenet dit.

Vi takker Anne så mye for en hyggelig hundeprat og vi ønsker henne lykke til videre med konkurranser i agility og håper hun høster flotte sløyfer på utstilling med den nye valpen sin.