Svar til Erik Rolfsen: Stoltenberg- effekten? Nei, styringseffekten
Berit Tønnesen avviser Venstre-kandidat Erik Rolfsens kritikk av Arbeiderpartiet som et forsøk på å skyggelegge det politiske innholdet. Hun mener Stoltenbergs rolle handler om styring i urolige tider – ikke persondyrking.
I sitt innlegg forsøker Venstres førstekandidat Erik Rolfsen å svekke Arbeiderpartiets troverdighet ved å påpeke at Jens Stoltenberg ikke stiller til valg. Det er en lettvint avsporing i en tid hvor folk er opptatt av politikkens innhold, ikke bare hvem som står i front.
Jens Stoltenberg stiller ikke – men politikken hans gjør det
Annonse
I sitt innlegg forsøker Venstres førstekandidat Erik Rolfsen å svekke Arbeiderpartiets troverdighet ved å påpeke at Jens Stoltenberg ikke stiller til valg. Det er en lettvint avsporing i en tid hvor folk er opptatt av politikkens innhold, ikke bare hvem som står i front.
Jens Stoltenberg stiller ikke til valg – men politikken han står for gjør det. En politikk for økonomisk trygghet, for ansvarlig styring i urolige tider, og for fellesskapsløsninger der alle bidrar etter evne. Det er det Arbeiderpartiet ber om fornyet tillit til. Det handler ikke om én person – det handler om hvilken retning vi skal ta som samfunn.
Når Jens Stoltenberg går inn i regjering, er det nettopp for å bidra til styring i en urolig verden. Jeg synes det er fantastisk flott at Jens Stoltenberg med sin erfaring valgte bort langt mer lukrative arbeidsoppgaver og ble en del av dagens regjering. Han har ledet landet før, og han stiller seg nå til disposisjon når Norge trenger det. Det står det respekt av, og mange er tydeligvis enige med meg i det.
Ansvarlig økonomisk styring i møte med internasjonal uro
Så over til økonomisk politikk; Erik Rolfsen hevder at regjeringens politikk har «negativ effekt på renten» og at politikken som føres «ikke vil bidra til rentenedgang». Dette er en påstand uten dekning. Fakta er at Norges Bank – som er en uavhengig institusjon – ikke har pekt på regjeringens politikk som årsak til at styringsrenten forblir uendret.
Tvert imot har de vist til at prisveksten er høyere enn forventet – spesielt på matvarer – og usikkerhet i internasjonal økonomi, ikke minst med en ustabil president i USA som skaper usikkerhet som påvirker en åpen økonomi som vår. Da er det betryggende å se at Norges statsminister og finansminister Jens Stoltenberg raskt avla Trump et besøk der nettopp vår økonomiske situasjon var et av hovedtema for samtalene.
Jeg opplever også at regjeringen nå har tatt et viktig initiativ der de har innkalt dagligvarekjedene til møter. Når matvareprisene driver inflasjonen opp og bremser mulighetene for rentekutt, så handler vi. Når vi nå tar grep overfor dagligvarebransjen, er det ansvarlig politikk med både sosial og makroøkonomisk effekt.
Jeg synes dette illustrerer forskjellen på sosialdemokratisk og borgerlig politikk. Der høyresiden roper på rentekutt, men ikke påpeker de reelle prisdriverne i økonomien, går vi i Arbeiderpartiet rett til kilden. Vi ser at prispresset på helt nødvendige varer rammer husholdningene og bidrar til å holde inflasjonen oppe og dermed renta uendret.
Det er også et svar til Norges Bank: Regjeringen gjør sin del for å få inflasjonen ned. Og jo flere som tar ansvar i kjedene og i markedet, jo raskere får vi den rentenedgangen folk faktisk trenger.
Et verdivalg mellom fellesskap og forskjeller
Så er det Rolfsens advarsel mot at Arbeiderpartiet må samarbeide med partier som SV. Men hvem må Venstre selv samarbeide med for å få makt? Det største partiet på borgerlig side i dag er Fremskrittspartiet. Og dersom dagens meningsmålinger slår til, er det faktisk Sylvi Listhaug som kan bli Norges neste statsminister.
Da er det verdt å spørre: Er det virkelig Listhaug som skal lede landet gjennom neste krise? En politiker som i tidligere regjeringer trakk partiet sitt ut når det ble krevende, som har bygget sin karriere på å splitte folk i «oss» og «dem», og som aldri har lagt skjul på at skattekutt trumfer velferd – uansett hvem det går ut over?
Og hva med Venstres egne verdier? Hvordan forenes liberalisme og internasjonalt samarbeid med et FrP som vil svekke EØS, kutte i bistand og reversere klimapolitikken? Hvordan går det i hop med et KrF som vil stramme inn kvinners rett til selvbestemt abort og kjempe mot LHBT+-rettigheter som er viktig politikk for Venstre?
Venstre må derfor gi velgerne et ærlig svar: Hva er de villige til å ofre for å få være med i et slikt samarbeid?
Et valg om retning og prioriteringer
Samtidig vet vi at sterke økonomiske krefter nå mobiliserer mot dagens regjering. Noen av Norges rikeste bruker millioner av kroner på kampanjer og partistøtte til borgerlige partier for å fjerne Arbeiderpartiet og få en regjering som prioriterer deres interesser. Det er ikke tilfeldig. De vet at høyresiden vil fjerne formuesskatt og kutte i fellesskapets inntekter. Det betyr i praksis mindre til skole, helse og eldreomsorg – og mer til de som allerede har mest fra før.
Dette valget handler om prioriteringer. Arbeiderpartiet velger fellesskap fremfor forskjeller. Vi velger trygg økonomisk styring fremfor skattekutt til de aller rikeste. Og vi velger en retning der vi bygger landet sammen – ikke selger det ut til markedskreftene eller splitter det langs kulturelle og økonomiske skillelinjer.
Så ja – Stoltenberg-effekten handler om mer enn én mann. Den handler om en politikk folk har tillit til. Kontrasten til alternativet kunne knapt vært tydeligere.
Berit Tønnesen3. kandidat for Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal
tiller ikke til valg - men politikken han står for gjør det. En politikk for økonomisk trygghet, for ansvarlig styring i urolige tider, og for fellesskapsløsninger der alle bidrar etter evne. Det er det Arbeiderpartiet ber om fornyet tillit til. Det handler ikke om én person - det handler om hvilken retning vi skal ta som samfunn.Når Jens Stoltenberg går inn i regjering, er det nettopp for å bidra til styring i en urolig verden. Jeg synes det er fantastisk flott at Jens Stoltenberg med sin erfaring valgte bort langt mer lukrative arbeidsoppgaver og ble en del av dagens regjering. Han har ledet landet før, og han stiller seg nå til disposisjon når Norge trenger det. Det står det respekt av, og mange er tydeligvis enige med meg i det.
Ansvarlig økonomisk styring i møte med internasjonal uro
Så over til økonomisk politikk; Erik Rolfsen hevder at regjeringens politikk har “negativ effekt på renten” og at politikken som føres “ikke vil bidra til rentenedgang”. Dette er en påstand uten dekning. Fakta er at Norges Bank - som er en uavhengig institusjon - ikke har pekt på regjeringens politikk som årsak til at styringsrenten forblir uendret.Tvert imot har de vist til at prisveksten er høyere enn forventet - spesielt på matvarer - og usikkerhet i internasjonal økonomi, ikke minst med en ustabil president i USA som skaper usikkerhet som påvirker en åpen økonomi som vår. Da er det betryggende å se at Norges statsminister og finansminister Jens Stoltenberg raskt avla Trump et besøk der nettopp vår økonomiske situasjon var et av hovedtema for samtalene.Jeg opplever også at regjeringen nå har tatt et viktig initiativ der de har innkalt dagligvarekjedene til møter. Når matvareprisene driver inflasjonen opp og bremser mulighetene for rentekutt, så handler vi. Når vi nå tar grep overfor dagligvarebransjen, er det ansvarlig politikk med både sosial og makroøkonomisk effekt.Jeg synes dette illustrerer forskjellen på sosialdemokratisk og borgerlig politikk. Der høyresiden roper på rentekutt, men ikke påpeker de reelle prisdriverne i økonomien, går vi i Arbeiderpartiet rett til kilden. Vi ser at prispresset på helt nødvendige varer rammer husholdningene og bidrar til å holde inflasjonen oppe og dermed renta uendret.Det er også et svar til Norges Bank: Regjeringen gjør sin del for å få inflasjonen ned. Og jo flere som tar ansvar i kjedene og i markedet, jo raskere får vi den rentenedgangen folk faktisk trenger.
Et verdivalg mellom fellesskap og forskjeller
Så er det Rolfsen advarsel mot at Arbeiderpartiet må samarbeide med partier som SV. Men hvem må Venstre selv samarbeide med for å få makt? Det største partiet på borgerlig side i dag er Fremskrittspartiet. Og dersom dagens meningsmålinger slår til, er det faktisk Sylvi Listhaug som kan bli Norges neste statsminister. Da er det verdt å spørre: Er det virkelig Listhaug som skal lede landet gjennom neste krise? En politiker som i tidligere regjeringer trakk partiet sitt ut når det ble krevende, som har bygget sin karriere på å splitte folk i «oss» og «dem», og som aldri har lagt skjul på at skattekutt trumfer velferd - uansett hvem det går ut over? Og hva med Venstres egne verdier? Hvordan forenes liberalisme og internasjonalt samarbeid med et FrP som vil svekke EØS, kutte i bistand og reversere klimapolitikken? Hvordan går det i hop med et KrF som vil stramme inn kvinners rett til selvbestemt abort og kjempe mot LHBT+-rettigheter som er viktig politikk for Venstre? Venstre må derfor gi velgerne et ærlig svar: Hva er de villige til å ofre for å få være med i et slikt samarbeid? Samtidig vet vi at sterke økonomiske krefter nå mobiliserer mot dagens regjering. Noen av Norges rikeste bruker millioner av kroner på kampanjer og partistøtte til borgerlige partier for å fjerne Arbeiderpartiet og få en regjering som prioriterer deres interesser. Det er ikke tilfeldig. De vet at høyresiden vil fjerne formuesskatt og kutte i fellesskapets inntekter. Det betyr i praksis mindre til skole, helse og eldreomsorg - og mer til de som allerede har mest fra før.Dette valget handler om prioriteringer. Arbeiderpartiet velger fellesskap fremfor forskjeller. Vi velger trygg økonomisk styring fremfor skattekutt til de aller rikeste. Og vi velger en retning der vi bygger landet sammen - ikke selger det ut til markedskreftene eller splitter det langs kulturelle og økonomiske skillelinjer. Så ja - Stoltenberg-effekten handler om mer enn én mann. Den handler om en politikk folk har tillit til. Kontrasten til alternativet kunne knapt vært tydeligere.
Berit Tønnesen
3. kandidat for Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal
