LESERBREV
Mens vi nøler, tar kvinner ansvar
Jeg har to bestemødre. Den ene er nær 90 år, den andre godt over. Når man følger dem tett i denne livsfasen, ser man hvor mye omsorg som trengs – og hvor ofte det er familien som må fylle gapet mellom behov og tilbud.
Disse bestemødrene har også gitt meg kunnskap og oppdragelse jeg setter stor pris på. De har lært meg hvordan vi tar vare på hverandre, og hva omsorg egentlig betyr – ikke i ord, men i handling.
Man ser også et mønster som sjelden omtales tydelig nok: Det er kvinnene som tar ansvar. Som døtre, svigerdøtre, ektefeller og pårørende. De ringer, organiserer, følger opp og stiller opp når hverdagen blir krevende.
Som mann ser jeg dette også fra utsiden. Jeg skulle gjerne ha bidratt mer direkte i omsorgsarbeidet rundt mine bestemødre. Men mens jeg selv nøler, tenker og prøver å finne ut hvordan jeg best kan hjelpe, har kvinner allerede tatt avgjørelsen – og begynt å løse oppgaven. Jobben må gjøres, og den blir gjort.
Dette er ikke en kritikk. Det er en observasjon. Og det er ikke bærekraftig i lengden.
Averøy står foran en eldreutvikling som vil kreve mer av kommunen enn i dag. Flere vil trenge hjemmetjenester. Flere vil ha behov for omsorgsboliger. Flere vil trenge trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Spørsmålet er ikke om dette må prioriteres – men hvordan det skal finansieres.
I budsjettbehandlingen i desember var dette et hovedanliggende for Fremskrittspartiet. Som gruppeleder Tor-Finn Isaksen påpekte, var eldreomsorgen ikke tydelig nok finansiert i utgangspunktet, til tross for at kostnadene åpenbart vil øke. Det var feil prioritering, og FrP arbeidet for å få dette tydeligere fram i budsjettet. At deler av dette fikk gjennomslag på tvers av partier, er positivt.
Samtidig forsøkte FrP å gjeninnføre bunnfradrag i eiendomsskatten. Ikke for å bagatellisere kommunens økonomiske situasjon, men for å skjerme dem som har minst – og for å gjøre kommunen mer attraktiv for familier og nye innbyggere. Når økonomien er presset, er det feil svar å sende regningen rett hjem til folks boliger og privatøkonomi.
Og her er det vanskelig å komme unna en følelse av urett. Mange eldre møter sine siste år med økende økonomisk press. Mennesker som har jobbet et helt liv, betalt skatt, bygd hus, oppdratt barn og vært med på å bygge landet vi alle lever av, opplever at belastningen øker nettopp når kreftene er færrest.
Det første varskuet kom allerede i Finansavisen 8. januar, da det ble kjent at en 98 år gammel kvinne fikk rundt 70 000 kroner i økt formuesskatt etter at en ny modell for verdsetting av boliger ble innført. Det er et eksempel som gjør inntrykk – ikke fordi det er unikt, men fordi det viser hva som kan skje når politikk mister bakkekontakten med menneskers livssituasjon.
Når helsa svikter og behovet for trygghet er størst, er svaret altfor ofte en ny regning. Økt skatt på boligen de har bodd i hele livet. Økt økonomisk uro akkurat når overskuddet er minst.
Har ikke disse menneskene allerede gjort sin del? Har de ikke bidratt nok til fellesskapet?
For mange oppleves det brutalt at den siste etappen av livet – når verdighet burde vært det viktigste – også blir tiden der man må bekymre seg for økonomien. Det er ikke bare et spørsmål om tall i et budsjett. Det er et spørsmål om respekt.
For realiteten er at mange familier allerede betaler. Enten gjennom høyere regninger – eller gjennom mer ubetalt omsorgsarbeid. Og igjen er det ofte kvinnene som bærer den største belastningen.
Derfor må eldreomsorg og næringspolitikk ses i sammenheng.
Skal kommunen klare å gi verdige år på slutten av livet, må vi også ha en næringspolitikk som:
- legger til rette for nye arbeidsplasser
- gir stabile og forutsigbare skatteinntekter
- gjør kommunen mindre avhengig av å hente penger fra privatpersoners boliger
God eldreomsorg krever stabile inntekter. Stabile inntekter forutsetter verdiskaping. Uten dette risikerer vi at ansvaret fortsetter å skyves over på familiene – og særlig på kvinnene – enten i form av mer omsorgsarbeid eller mindre økonomisk trygghet.
Det hjelper heller ikke å vedta gode tiltak på papiret dersom vi mangler folk til å utføre dem. Kampen om helsepersonell er allerede i gang, og Averøy må være attraktiv både for ansatte og for dem som vurderer å flytte hit.
Averøy skal være et godt sted å bli gammel. Da må vi sørge for at omsorgen er reell – og at regningen ikke havner på kjøkkenbordet hjemme hos familiene.
Thomas Raake
2. vara Averøy FrP