KOMMENTAR
Hvorfor glemme de svakeste i samfunnet?
Myndighetene har noen riper i lakken etter behandlingen av utsatte grupper, som krigsseilerne og oljearbeiderne. Nå opplever vi litt av det samme når det gjelder behandlingen av alle som bor i omsorgsboliger i landets 357 kommuner.
Publisert
De får ikke Norgespris på grunn av byråkratisk rot i Energidepartementet.
Selvsagt er denne saken ikke i kategorien som krigsseilerne og oljearbeiderne. Men dette er også en gruppe som er glemt.
Annonse
Dette er mennesker som i sitt liv har vært av sliterne i samfunnet. De har bidratt til å bygge landet. Mange av dem har vært trofaste Arbeiderpartivelgere gjennom hele livet. Men hva skjer nå? De synes å være glemt av våre sentrale politikere og byråkrater. Energiministeren toer sine hender og sier at dette problemet må løses lokalt.
Nei, herr energiminister. Dette problemet er det alene du og din stab som kan løse.
Du kan med et pennestøt tilpasse dine forskrifter om Norgespris slik at også denne gruppen nordmenn kan få Norgespris som alle andre nordmenn har rett på. De som bor i omsorgsboliger må få muligheten til å komme inn i denne gunstige ordningen som alle andre.
Jeg vet ikke hvor mye dagens politikere og byråkrater kjenner historien. I årene etter krigen var Norge et fattig land. Men vi hadde politikere som la til rette for at folk flest kunne få sine egne boliger. Alle kjente på urettferdigheten i tiden hvor folk måtte leie trange og dårlige leiligheter som kostet dem omtrent alt de tjente. Den gangen forsto Arbeiderpartiet at det var vanlige folks sin tur. Husbanken ble opprettet. Vi fikk boligbyggelag og andre ordninger som gjorde at folk flest oppnådde drømmen om å eie sin egen bolig.
Mange av dem som i dag bor i omsorgsboliger startet gjerne med to tomme hender. Men de skaffet seg inntekt. De stiftet familie og bidro til å bygge landet. De skaffet seg en bolig. Dette var hardt arbeidende mennesker som fortsatt forsto hva nøysomhet var.
Nå har mange av disse menneskene flyttet ut fra sine gamle hjem og inn til en omsorgsbolig på grunn av at det er enklere og sikrere for dem. Men de lever som før. Mange av dem klarer seg selv. De lager sin egen mat. De vasker sine klær. De kjøper sin egen mat.
I omsorgsboligen har de et fellesskap som de kanskje manglet i det huset eller i den leiligheten de har bodd i et helt liv. Ektefellen er kanskje død. Barna har flyttet ut og gjerne bort fra hjemstedet.
De lever som før – bortsett fra at de må betale en skyhøy strømregning. Mange av disse menneskene er minstepensjonister. Hvorfor skal ikke de få ta del i de ordninger som alle oss andre nå får ta del i for å hindre sjokkregninger på strøm?
Det er Arbeiderpartiet som har utformet ordningen med Norgespris. I første omgang glemte de menneskene i omsorgsboligene. Nå har Arbeiderpartiets tillitsmenn en plikt til å rette opp i dette. Statsråden har i alle fall nok av folk rundt seg som kan gjøre den jobben.
Jeg vet ikke om statsministeren er kjent med dette hullet i ordningen om Norgespris. Dersom han ikke kjenner til problemet, må i alle fall Arbeiderpartiets ordførere og andre lokale tillitsmenn gir klar melding om at dette er en sak det må ryddes opp i.
Nå er det tid for at også vanlige folk i omsorgsboliger får sin rett.
