Hvorfor er det blitt slik i verdens rikeste land?

Nå er Norge blitt et rikt land, men nå synes det som om vi som vi ikke har råd til alt det vi hadde råd til før. Ja, slik er i alle fall oppfatningen hos vanlige folk. Det skulle bli deres tur nå. Men det synes politikerne å ha glemt.

Alt skal være så stort

Dette at vi ikke har råd til ting lenger stemmer selvsagt ikke. Men spørsmålet er hva vi bruker pengene til. Nå til dags skal alt være så stort og så fjongende. Se bare på hva rikspolitikerne prioriterer. Et gigantisk regjeringskvartal hvor hver kontorarbeidsplass koster 14 millioner kroner. Men det er selvsagt lommerusk. Man må selvsagt ha kostbare kontorer når man skal forvalte så mange milliarder som staten i dag bruker hver eneste dag. Til flere milliarder staten bruker til mer må det spares på vanlige folk. Det er fortsatt ikke deres tur.

Det trygge er ikke så trygt lenger

Sykehustilbudene bygges ned på steder hvor sykehusene i årtider har gitt et trygt og godt helsetilbud. Men de små og trygge sykehusene er visstnok ikke så trygge lenger. I dagens kompliserte verden må man bygge stort for at det skal være trygt. Til større til mer trygghet synes å være parolen.

Men er det virkelig trygt å legge ned barneavdelinger der barna bor. Før kunne et sykt barn raskt komme til et sykehus for å få behandling i nærmeste by. Der var det flinke leger, sykepleiere og andre som kunne ta seg av dem. Ja, det var til og med en ambulanse i nærheten som kunne bringe det lille syke barnet raskt til sykehus. Nå er det for dyrt å ha ambulanser. Nå er det drosjer eller far eller mor eller tante eller onkel eller andre som må være ambulanser. Men ingen av dem har blålys. Og skal man til et sykehus må man kjøre langt – ofte veldig langt. Selvsagt kan man håpe at det kommer et helikopter. Men helikopter kan ikke brukes i all slags vær. Og nå er det i tillegg villere og våtere vær enn det var før i tida da hjelpen var nær.

Kvinner føder i biler

Før var det penger nok til fylle alle hullene i veien med. Men slikt er det ofte ikke penger til i dag. Før i tida kunne fødende kvinner føle at de kunne få noen dager på sykehuset etter en fødsel. Da var det også jordmødre som hadde tid til både å ta i mot barnet og til å støtte en engstelig mor. Nå kan det være at kvinnen føder i bilen på grunn av alle hullene i veien. I dag er det ikke tid for slik pleie og støtte. Nå skal mor ut av sykehuset fortere en svint. Det er dyrt å ligge på sykehus mon vite.

Hvorfor bygge ned det som fungerer?

Selvsagt har vi i dag utstyr og kompetanse som vi før bare kunne drømme om. Og slikt utstyr og kompetanse har vi kun råd til å ha på de store moderne sykehusene som er bygget alt for små. Og når de først er bygget skal de bygges ned. Det er slikt ikke vanlige folk forstår.

De forstår heller ikke at de må vente i timesvis på et alt for lite akuttmottak. Der sitter folk i sin smerte og redsel på harde benker, men ingen har tid å snakke med pasienten. Hvorfor er det blitt slik? Hadde benkene enda vært bedre å sitte på. Kanskje har mange følt seg litt lettere til sinns om man kunne ha et vindu å se ut av. Nei, vinduer er dyrt. Da er det bedre å ha et lukket rom som mange føler som en bunkers. Der kan de sitte innestengt med tankene og smertene sine.

Helseplattformen har sin pris

Og så har vi selvsagt verdens beste og dyreste helseplattform som gjør at alt skal bli så strømlinjeformet som mulig. Det er derfor sykehusene nå må spare penger. Bare i Møre og Romsdal skal sykehusene spare en milliard kroner på drift i året. For nå er pasienter ikke er pasienter lenger, men de er en vare. Økonomene har nemlig omgjort sykehusene til å være butikk – og går butikken dårlig må vareutvalget reduseres. Økonomene må føle at sykehusene er bygget for dem og ikke for pasientene. Helseplattformen har sannelig sin pris.

Før visste alle at et sykehus var et hus som skulle hjelpe folk. Den gang var man pasient – og pasienten var det man tenkte først og fremst på. Her ble alt gjort for å få pasienten frisk. Nå snakker vi ikke om pasientene som mennesker lenger. De er nå blitt en del av vareutvalget. Sykehusene er nemlig blitt butikk. Og formålet med en butikk er å tjene penger. Før var det legene som styrte sykehus. Nå er det økonomene. Ja, økonomene styrer visstnok det meste. For i dag dreier det meste seg om penger – og ikke hva som er til det beste for folk – i alle fall ikke for vanlige folk.

Tålmodigheten brister hos vanlige folk

Spørsmålet er hvor lenge vanlige folk skal finne seg i dette. I landene rundt oss ser vi at tålmodigheten er i ferd med å forsvinne. Vi ser hva det kan føre til. Men trenger vi at det skal bli slik i Norge. Nei, selvsagt ikke. Men da må de som bestemmer finne tilbake til politikerrollen. De må forstå at de skal være folkets tillitsmenn.

Da kanskje kan også vanlige folk få trua tilbake. Vi kan starte med å oppretteholde helsetilbud og andre grunnleggende tilbud nær folk. Vi kan starte med å redde barneavdelingene slik at de små barna slipper å være pakkepost. Vi må glemme at sykehus skal være butikk. Vi må igjen se på pasienter som pasienter og ikke som en vare. Pasienter er nemlig mennesker og ikke en umenneskelig plastrobot som kan repareres med KI eller hva det måtte være.

Når skal politikerne ta makta tilbake fra direktørene?

Kanskje vi skal minne oss på hva vi fikk til den gangen Norge var et fattig land. Det var nemlig ikke så rent lite. Den gangen var menneskene fornøyd også med de små fremskritt. Og måtte man til et sykehus ble man behandlet som en pasient, som et menneske. Håpet er at vi også i dagens hektiske moderne samfunn skal minne hverandre om at vi alle er mennesker som må hjelpe og støtte hverandre. Og med den rikdommen vi i dag har skulle det gjøre hverdagen bedre også for vanlige mennesker – for det er vel vanlige mennesker sin tur nå? Det lover i alle fall politikerne – i alle fall når det nærmer seg et valg. Men før politikerne blir som politikerne var før må saken bare utredes først. Og det holder ikke bare med en utredning om verden må snus på hodet. Det å gjøre hverdagen enklere og bedre for folk er nemlig ikke enkelt i vår kompliserte verden. Skal det bli enklere og bedre må det skje drastiske endringer i hodene til dem som styrer verden. De kan starte med å glemme at alt skal være butikk.

Vanlige folk føler feil

Selvsagt er det ikke alle som er enig i denne fortellingen – for selvsagt har vi fått det bedre materielt sett. Men det er noe som skurrer. Det er ikke alt som går på skinner. Dette må politikerne ta innover seg. Kanskje problemet bunner i at politikerne har gitt fra seg for mye makt til direktørene både i helse og andre steder. Den makta må de ta tilbake før vanlige folk flest føler seg enda mer maktesløse. Kanskje da kan vanlige folk føle seg lettere til sinns.

Kanskje kan de da føle at det er blitt vanlige folks sin tur. Fagekspertene mener at det er noe feil med folks følelser. Fagøkonomene mener at folk må ha de rette følelsene og at de må føle takknemlighet for alt staten gjør for dem. Min følelse er at det er ekspertene som har feil følelse. Vi har nok av eksempler på at eksperter kan ta skammelig feil.