LESERBREV

Jonas Gahr Støre da han besøkte Varde i Kristiansund 8. november.

Arbeiderpartiets kriseår:
Kan det bli verre?

Denne kommentaren er skrevet av en mangeårig tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og i AUF. Ikke for å delta i en debatt om hvem som skal lede Arbeiderpartiet i fremtiden. Og heller ikke for å ha en mening om når et skifte i Arbeiderpartiets ledelse bør skje. Dette er heller en analyse av hva som skjer og hvor jeg skal forsøke å forklare hvorfor det skjer. Sett med mine briller. 

For det første. Året 2025 starter som 2024 sluttet. NRKs politiske avdeling viser til at deres kilder forteller at forsøket med å bytte ut Jonas Gahr Støre med Tonje Brenna ikke er gitt opp. Like før nektet avtroppende stortingsrepresentant, sentralstyremedlem og fylkesleder Ingvild Kjerkol å tilkjennegi støtte og tillit til partileder og statsminister Støre. Og Jonas Gahr Støre sier han fortsetter som partileder også etter partiets landsmøte i vår. Han vil tydelig kjempe for sine posisjoner.

Støre virker nå tryggere på at han vinner lederkampen i Arbeiderpartiet enn han gjorde da denne saken sprakk sent i fjor høst. Naturlig nok virker han ikke like trygg på at han får fortsette som statsminister. Strengt tatt så er det nok ingen som tror at Arbeiderpartiet har landets statsminister etter høstens valg. Arbeiderpartiets valgresultat for fire år siden var isolert sett en katastrofe. Støre ble statsminister på grunn av at Sp og de øvrige partiene på venstresiden gjorde gode valg. Arbeiderpartiets resultat på knapt 27 % var isolert sett et katastroferesultat. Meningsmålinger viser nå at katastroferesultatet fra 2021 nesten er halvert.

Det er årsaken til at diskusjonen om hvem som skal lede Arbeiderpartiet dukker opp. Årsakene er ikke den politikken som er ført. Selv om den politikken som er ført faktisk kan være årsaken til at velgerne i hopetall har forlatt Arbeiderpartiet. Ikke bare nå under dagens Støre-regjering, men under hele den perioden Jonas Gahr Støre har ledet Arbeiderpartiet.

La meg begynne med en gjennomgang av hele perioden hvor Støre har ledet Arbeiderpartiet.

Her vil jeg først peke på det som har ridd politikken som en mare de seneste årene. Skandaler. Som har rammet alle partier. Som har rammet Arbeiderpartiet helt til topps, tydeligst ved Trond Giske som røk som følge av #metoo og egne handlinger år tilbake. Som noen beskriver det som. Den andre versjonen er at Trond Giske ble skutt ned av krefter som ville bli kvitt ham, og brukte #metoo som redskap. Der og da ble både velgerne og tillitsvalgte i Arbeiderpartiet delt i to tydelige leire. For eller mot Giske. Den prosessen førte også til at den ene halvdelen så med stor mistenksomhet, for ikke å si sinne, mot Hadia Tajik, den andre nestlederen.

Også andre partier ble rammet av #metoo, med stortingsrepresentanter, hvor gamle menn og yngre kvinner var en del av ingrediensene. Disse sakene ble ikke heftet ved disse partiene på samme måte som med Giske og Arbeiderpartiet. Årsaken er sannsynligvis at ingen av de andre berørte hadde samme sentrale posisjon som Giske. Det var ingen andre potensielle statsministerkandidater blant de andre som måtte samle noe mellom bena og forlate politikken.

Så har vi alle de andre skandalene som rammet politikere fra flere partier. Som pendlerskandalene. Urettmessig støtte til bosted i Oslo. Her var det flere som mistet sine posisjoner. KrFs partileder Kjell Ingolf Ropstad måtte gå av. Det samme med daværende stortingspresident Eva Kristin Hansen. Samt mange andre fra ulike partier. Også Hadia Tajik. Nok en gang så fikk skandaler som egentlig rammet flere partier først og fremst konsekvenser for Arbeiderpartiet, ved at nestleder og åpenbar kandidat til å etterfølge Støre måtte forlate vervet. I motsetning til Trond Giske så greide ikke Tajik å manøvrere seg tilbake til politikken i vinterens nominasjoner til Stortinget.

Den største skandalen utenom dette rammet Høyre og daværende statsminister Erna Solberg. At Sindre-gate ikke rammer Erna Solberg kraftigere, er forunderlig. Det ser ut som om hun er beskyttet av teflon.

Så over til politikken. Jonas Gahr Støre blir angrepet fra alle kanter. Fra høyresiden, som tidlig klarte å stemple Støre som tåkefyrsten. Det henger fortsatt ved ham blant folk, uten at jeg kan forstå at de fleste andre politikere snakker så mye mer tydelig. Høyresiden angriper også Støre for å føre en politikk som er fiendtlig mot næringslivet. Noe som i seg selv føles urettferdig i et land som omtrent ikke har arbeidsledighet og som flommer over av penger.

Næringslivet har her hengt seg på. Vi husker alle diskusjonen rundt lakseskatt, hvor aktørene hevdet at hvis dette innføres, ville kystsamfunnene rammes og det ville bli lite eller ingen aktivitet rundt om på kysten. Lakseskatt er innført. De største eierne har flyttet til Sveits, og laksebedriftene selger som aldri før og har også økonomiske resultater som aldri før. Uansett så kom Arbeiderpartiet meget dårlig ut av denne saken.

Fra venstresiden angripes regjeringen og Støre av alle: SV, Rødt og MDG. Her føler nok veldig mange i Arbeiderpartiet at det var galt å danne regjering med Sp uten SV. Med det hadde ikke regjeringen flertall på Stortinget, men var avhengig av forhandlinger med spesielt SV. Guarden mot venstresiden ble fraværende, og alle partiene på venstresiden passer på å smelle inn slag derfra.

Politisk sliter også regjeringen Støre med gode svar på viktige saker for velgerne som strømpriser og dyrtid ellers med høye renter og galopperende økende matvarepriser. Her virker regjeringen tafatt. Ingen svar på strømprisen, hvor det politisk er mulig å gjøre noe. I stedet har Støre over tid hevdet at vi nå er på rett vei og at rentene er på vei ned. Noe han strengt tatt ikke kan gjøre noe med, og som fortsatt ikke har skjedd.

Hvilke vurderinger som er gjort når Støres svar på folks stadig dårligere råd er å gi forhåpninger om noe han ikke kontrollerer, forundrer mange, både i eget parti og blant velgerne. Det er noe med strategi og formidling som oppleves som feil av mange. Politisk oppleves det at regjeringen har snublet i de fleste snubletrådene som finnes. Og det til tross for at mye er gjennomført av gode saker som burde begeistre egne partifeller og velgere.

Så til alle valgene Jonas Gahr Støre har ledet Arbeiderpartiet siden 2014. Én ting kjennetegner dem alle: Det er oppnådd resultater som i seg selv må betegnes som nederlag. Oppslutningen har jevnt og trutt rast nedover og satt etterkrigsrekord gang etter gang i dårlige resultater for Arbeiderpartiet. Når bunnen er nådd, faller Arbeiderpartiet ytterligere ved hvert valg.

Dette er bakgrunnen for den diskusjonen som i dag føres når det gjelder Jonas Gahr Støre og hans lederposisjon i Arbeiderpartiet. Og den diskuteres blant folk flest og blant tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, selv om de mest lojale innen partiet påstår at dette kun er medieskapt. Det ville vært en stor sensasjon hvis tillitsvalgte i Arbeiderpartiet hadde vært fornøyde med partiets tilstand.

Så hva nå? Hva er analysen videre? Hvis jeg kun skal ha partiets ve og vel i tankene, så er én ting sikkert: Fortsetter dette fram mot landsmøtet i vår, så er det en katastrofe for Arbeiderpartiet.

Så hva er veien ut av dette for Arbeiderpartiet? Min påstand er at de i partiet som raser mot media og partifeller som oppleves som illojale, slåss en kamp som ikke gir seg før Arbeiderpartiet har skiftet partileder. Enten det er i vår eller om to år.

For Jonas Gahr Støre blir partileder maksimalt i to år til, og statsminister kun til etter årets stortingsvalg. Så spørsmålet er egentlig: Hvordan vurderer Jonas Gahr Støre dette selv? For strengt tatt er det kun han som kan stoppe diskusjonen og spekulasjonene. Hvis han knytter nevene og står på fram mot vårens landsmøte i Arbeiderpartiet, så vil han sannsynligvis vinne kampen og bli gjenvalgt.

Det eneste som kan stoppe dette, er at de store fylkeslagene og de mektigste i LO faktisk går til ham og tvinger ham til å trekke seg. Slik var nok dette tenkt, men dette ble mye mindre realistisk da det sprakk offentlig at dette var noe det jobbes med.

Finnes det da noen alternativer til at enten Jonas Gahr Støre står løpet ut og vinner fram med et parti med brukket rygg? Egentlig ikke. Det eneste er at Jonas Gahr Støre selv regisserer sin avgang som partileder. Det kan gjøres ved at sannsynligvis Tonje Brenna blir valgt til partileder, og at Jonas Gahr Støre er statsministerkandidat. Da vil Arbeiderpartiet miste statsministeren, en ny ledelse er på plass, og den nye lederen vil ikke hefte ved valgnederlaget som garantert kommer i høst.

Dette er muligens eneste måte Arbeiderpartiet vil kunne samles fram mot førstkommende valg samt bygge et lag med nye folk etter høstens valg. Hva stopper dette? Denne løsningen er avhengig av at Jonas Gahr Støre ser dette selv og setter partiet foran egen posisjon. At Støre setter partiet først, er det grunn til å tro. At Støre ser denne løsningen selv, er faktisk mer tvilsomt.

Der må han nok ha hjelp av lederne i de store fylkespartiene som Oslo, Akershus, Trøndelag og Hordaland spesielt, samt de ledende i fagbevegelsen, enten det er LO-lederen eller lederne i de største forbundene. Mitt tips er at Jonas Gahr Støre blir gjenvalgt som partileder i vår, taper valget i høst, og så velges det ny partileder på et ekstraordinært landsmøte i løpet av 2026.

Innsendt av en anonym avsender. Redaksjonen kjenner identiteten.

Powered by Labrador CMS