Et møte med mørk humor og treffsikker samfunnssatire

Dag Sørås kom til Kristiansund med sitt nye show Skadefryd – en forestilling der latter og ubehag gikk hånd i hånd. Kulturfabrikken var fullsatt fredag kveld, og publikum fikk en kveld med rå ærlighet, mørk humor og treffsikker samfunnssatire som satte spor.

Oppvarmingen ble ledet av Espen Abrahamsen, som med et energisk åpningssett satte stemningen fra første sekund. Han åpnet med en historie om en 13-åring og en granat, og fikk latteren til å rulle før han tok publikum inn i mer personlige tema – om pappaliv, vennskap og bulimi. 

– Kompiser har en brutal måte å vise omsorg på. Da jeg fortalte dem at jeg slet med bulimi, endret de bare navnet mitt i gruppa til «Bulimi-Espen», fortalte han til stor latter.

Skarpere enn noen gang

Så kom Dag Sørås på scenen – trygg, kontrollert og med den klassiske blandingen av mørk selvironi og intellektuell brodd. Skadefryd er en tittel som passer godt: showet leverte både skarp samfunnskritikk og ærlige betraktninger om menneskelig svakhet.

Sørås startet med historier fra turnélivet, og gikk sømløst videre til norske kulturhus, der «artister ikke får drikke på jobb». Han spiddet alt fra moraliserende kulturledere og vaksineskeptikere til frifødsel-bevegelsen, konspirasjonspoddere og egen psykiske helse.

– Jeg må ha lys, lyd og alkohol for å gjøre show. Hvis jeg må gi opp en av dem, blir det mørkt, sa han tørt, til høy latter fra salen.

Han snakket om psykisk helse med det samme blikket han bruker på politikk: analytisk og kompromissløst. Om sin egen depresjon fortalte han:

 – Jeg fikk diagnosen mild depresjon. Det fornærmer meg. Hvorfor ikke moderat? Jeg er en streber, sa han, og høstet en blanding av latter og nikk fra salen.

Når kongens barnebarn dukker opp

Et av kveldenens høydepunkt var historien om et nachspiel der Sørås, etter eget utsagn, fikk «et moralsk dilemma». 

– Hva ville du gjort om du plutselig fikk muligheten til å ta kokain med kongens barnebarn? spurte han publikum, og lot pausen trekke ut. 

– Selvfølgelig måtte jeg. Jeg gjorde det for historien sin del.

Historien ble fortalt med Sørås’ typiske blanding av provokasjon og selvironi.

– Jeg lærte at de kongelige får tak i veldig bra cola, og Marius lærte at nei betyr nei. Bedre sent enn aldri, sa han, og høstet kveldens høyeste latterbrøl.

Fra klimakamp til Gaza

Derfra bar det videre inn i verdenspolitikken – og Sørås’ evne til å gjøre tunge tema både forståelige og latterfremkallende. Han reflekterte over klimahykleri, norsk oljeavhengighet og vår kollektive samvittighet. 

– Jeg har bestemt meg for å drikke hver dag til Norge har faset ut olje og gass. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det er større enn meg, sa han, og lo med publikum over egen absurditet.

Han snakket om krigen i Gaza med alvor og ironi i samme setning, og satte de store spørsmålene opp mot vår egen komfortsone. 

– Jeg leste om palestinere som ikke vil flykte fordi de er redde for å miste huset sitt. Samtidig fikk jeg et bud på 1,2 millioner under prisantydning. Jeg tenkte at jeg heller ville brent ned hele huset med familien min enn å selge så billig. Kanskje palestinerne har noen prinsipper jeg mangler, sa han.

Humor som både svir og treffer

Gjennom hele showet vekslet Sørås mellom politiske spark, filosofiske betraktninger og mørk selvironi. Han snakket om rus, seksualitet, moral, religion og medienes overfladiske debatter – og fikk publikum til å le på steder man egentlig ikke burde.

Mot slutten kom en mer personlig tone. Han beskrev livet som far og partner, psykologtimer og den evige jakten på balanse. Der mange komikere nøyer seg med punchlines, bruker Sørås humoren til å pirke i samvittigheten.

Han avsluttet kvelden med å takke publikum for at de fortsatt møter opp på forestillinger som krever mer enn bare lett underholdning. Da applausen fylte salen, var det tydelig at publikum satte pris på akkurat det.

En kveld å huske

Skadefryd ble en kveld der både latter og refleksjon satt igjen lenge etterpå. Sørås bekreftet sin posisjon som landets mest kompromissløse komiker – en som tør å balansere mellom det alvorlige og det absurd morsomme uten å miste menneskeligheten underveis.