En gripende avslutning på Festspillene
Festspillene i Kristiansund 2025 endte i en mektig kunstnerisk opplevelse som samlet fullt hus og store følelser – men også etterlot et lite spørsmålstegn. Søndag 21. september 2025 ble «Messe for en såret jord» fremført i Nordlandet kirke som siste konsert under årets festival. Du finner alle våre omtaler og anmeldelser her.
Publisert
Sist oppdatert
Årets Festspillene i Kristiansund ble rundet av i Nordlandet kirke med «Messe for en såret jord».
Verket, skapt av Ketil Bjørnstad og Erik Hillestad, ble presentert som en helhetlig kunstopplevelse der musikk, tekst og bilder smeltet sammen. For meg fremstod resultatet som en forestilling som traff både følelsene og bevisstheten – en avslutning som virkelig levde opp til festivalens ambisjon om å forene kunst og samfunnsdebatt.
Annonse
Klima og messeform
«Messe for en såret jord» ble skrevet i 1992, men fremstår i dag som mer relevant enn noen gang. Den klassiske messeformen danner rammen, med spenningen mellom «Moder jord» og «menneskene» som bærende idé. Solisten Tora Augestad gav jordens stemme en skjør, men samtidig kraftfull klang, mens Festspillkoret bar frem menneskehetens ord og svar. Sammen skapte de et musikalsk drama som speilet vår tids uro over naturens skjebne.
Satsene og dramaturgien
Verket var bygget opp som en reise gjennom både bønn, uro og håp. Allerede i åpningen med «Introitus» ble stemningen satt på en stillferdig og høytidelig måte, før satsene gradvis fikk mer intensitet. «Kyrie» opplevde jeg som et sterkt rop fra menneskene, mens «Jeg er din mor» ga jorden selv en tydelig stemme gjennom solisten. Senere ble «Gloria» et løft i lysere retning, og mot slutten virket «Agnus Dei» og «Velsignelsen» som en forsonende avrunding.
Sterke kunstneriske grep
Innledningen, der Sigrid Alnæs leste en tekst før musikken tok til, satte en alvorlig og ettertenksom tone i kirkerommet. Når så Bjørnstads piano løftet seg inn i helheten, fikk verket en umiddelbar tyngde. Hans tilstedeværelse ved flygelet gjorde opplevelsen personlig og nær. At Erik Hillestad fulgte konserten fra benkeradene, minnet oss om verkets opphav i et samarbeid mellom to kunstnere som i flere tiår har forent musikk og samfunnsengasjement.
Ensemble med særpreg
Dirigent Eva Holm Foosnæs samlet musikere og kor i et helhetlig uttrykk preget av presisjon og dynamikk. Kjetil Bjerkestrand på synth ga verket et moderne klangbilde, mens Lars Marius Hølås sin bratsj spilte med varme og dyp resonans. Trygve Waldemar Fiske på bass ga musikken et solid fundament, og Frode Alnæs tilføyde både lyriske og rytmiske elementer på gitar.
Hans gitarsoloer ble noen av kveldens høydepunkter, med en kombinasjon av teknisk overskudd og emosjonell intensitet. Erland Dahlen skapte bredde og kraft i uttrykket gjennom et rikt perkusjonsarbeid som vi har hørt under mange av festspillkonsertene. Særlig åpningskonserten torsdag i Kirkelandet kirke. Koret, som var forberedt av kormester Paul-André Nilsen Grande og repetitør Rune Tylden i forkant, imponerte med både kraft og nyanser – et ensemble som bar frem verkets konfliktlinje med overbevisning.
Det visuelle landskapet
Et av kveldens mest virkningsfulle elementer var det visuelle. På en stor skjerm levert av det lokale firmaet Ledstage ble vi ført gjennom en videoproduksjon laget av Heine Schjølberg.
Bildene viste naturens kontraster – fra Atlanterhavsveien og Averøy til Stavneset, Valsøyfjorden, Smøla, Sunndal, Tingvoll, Frei og Bud, videre til Geiranger, Eikesdal, Trollstigen og Grip. Filmene koblet verket direkte til Møre og Romsdal, og forsterket budskapet om skjønnhet, sårbarhet og menneskelig inngrep. Når musikken steg i intensitet, svarte bildene med mektige fjell, hav og landskap, og når teksten stilnet, lå de visuelle inntrykkene igjen som en påminnelse.
Publikumsopplevelse og lokalet
Nordlandet kirke var nesten fullsatt, og stemningen bar preg av både høytid og forventning. Likevel kjente jeg at valget av lokale ikke var optimalt. Benkene er trange og harde, og noen valgte å stå fordi det ikke var puter til alle. Den store skjermen var konsertens visuelle midtpunkt, men som publikummer ønsker jeg å se musikerne – og fra min plass var det flere jeg knapt fikk øye på. Ketil Bjørnstad, Kjetil Bjerkestrand og Erland Dahlen var til tider helt skjult bak benkerygger. Lars Marius Hølås var derimot godt synlig med bratsjen, og Trygve Waldemar Fiske sto oppreist med kontrabassen. Frode Alnæs reiste seg heldigvis noen ganger, ellers hadde også han forsvunnet ut av syne. Koret var plassert på en måte som gjorde dem fullt synlige under skjermen, og på galleriet fikk man god oversikt over helheten. De som satte seg der gjorde et smart valg.
For meg reiser dette et viktig spørsmål: bør Festspillene velge konsertlokaler mer ut fra hva slags oppsetning som skal fremføres, i stedet for å holde fast ved tradisjonene? Nordlandet kirke har en sterk plass i festivalens historie, men for et så omfattende verk hadde kanskje Kirkelandet kirke gitt bedre sikt. Caroline kino kunne vært et alternativ for å fremheve filmproduksjonen, mens Normoria kunne vært det perfekte lokalet for store oppsetninger med mange musikere. Kirkerommene passer fortsatt godt til mindre besetninger, men for de største produksjonene bør valgene diskuteres på nytt.
Et verdig punktum – og et historisk tilbakeblikk
Uansett rammer ble konserten et sterkt og verdig punktum for Festspillene 2025. Festivalen har vist et imponerende mangfold – fra åpningskonserten med Kjetil Bjerkestrand i Kirkelandet kirke, til dette avsluttende møtet mellom musikk, bilde og tekst på andre siden av havna. Daglig leder Magnhild Sørvik må trekkes frem for det arbeidet hun har lagt ned med å sy sammen et program som markerer Festspillene som en av Nordmøres viktigste arenaer for klassisk musikk, samtidig som samtidsmusikken og folkemusikken har stått sterkt i år.
Historien forklarer hvorfor festivalen har så sterk forankring i kirkerommene. Etter innvielsen av det nye orgelet i Nordlandet kirke i januar 2000 tok kantor Peder Rensvik initiativ til en årlig festival. Den første ble arrangert året etter, før tidspunktet ble flyttet til september, der uke 38 siden har vært fast. I 2018 ble festivalen gjort om til aksjeselskap med eierskap delt mellom menighetene, kommunen og fylkeskommunen. Frem til 2019 bar den navnet Kristiansund kirke-, kunst- og kulturfestival, før den ble relansert som Festspillene i Kristiansund.
Kunst som kommentar til vår tid
«Messe for en såret jord» ble dermed ikke bare en musikalsk avslutning, men også en påminnelse om festivalens grunnidé: å forene kunst og samfunnsspørsmål. Jeg gikk ut i høstkvelden med en opplevelse som kombinerte estetikk, alvor og regional forankring – et festspill som både beveget og utfordret. Det blir en femmer på terningen fra Nordmørspostens kulturredaksjon som har dekt store deler av festspillene.
