En gitarist stemmer av

Konserten på Kulturfabrikken fredag ettermiddag var ikke bare en markering av Olaf Blakstads 70-årsdag, men også en påminnelse om hvilken betydning én dedikert musikklærer kan ha for en hel region. Rundt 25 personer tok plass i den svale klubbscenen for å høre Kristiansunds mangeårige gitarlærer og pedagog fremføre musikk fra gitarens gullalder – Paris rundt 1830. For mange i salen var dette også en anledning til å takke ham for innsatsen han har lagt ned som underviser gjennom flere tiår.

Musikklinja som kraftsenter

Blakstad har vært sentral i oppbyggingen av musikklinja ved Atlanten videregående skole, der han har undervist i klassisk gitar, samspill og teori. I forkant av konserten reflekterte han over betydningen av denne utdanningsmodellen, både for enkeltpersoner og for det lokale musikklivet.

– Musikklinja har hatt enorm betydning. Det har kommet utrolig mange gode musikere ut derfra, sa Blakstad.

Han peker særlig på perioden fra 1990-tallet og utover som en storhetstid, da mange elever fra Kristiansund og omegn gikk videre til musikkutdanning ved høyskoler, universiteter og konservatorier.

– Vi har hatt operasangere, kirkemusikere, jazzmusikere, komponister – og mange som bare har funnet et fellesskap i musikken. 

Gitarens første storhetstid

Konserten hadde fått tittelen Paris 1830, og programmet var viet musikk av Ferdinando Carulli og Fernando Sor – to sentrale komponister i gitarens europeiske gjennombrudd på 1800-tallet. Blakstad minnet publikum på at gitaren i denne perioden var et folkelig instrument, spesielt i Frankrike og Spania.

– Før pianoet tok over, var gitaren det vanligste instrumentet i hjemmene. Alle hadde en gitar, og mange kunne lese noter. Det var helt vanlig å spille selv, sa han i et intervju med Nordmørsposten før konserten. 

Denne historiske koblingen ga rammene for programmet, som startet med Carullis sonate nr. 2 i D-dur og fortsatte med seks utvalgte etyder fra Sors opus 60.

Et langt liv med strengene

Et langt liv med gitaren har satt sine spor. Fingrene sviktet tidvis, og noen toner falt bort. Allerede i forkant hadde Blakstad vært åpen om at kroppen kunne spille ham et puss:

– Jeg gruer meg ikke fordi det er vanskelig musikk, men fordi fysikken plutselig kan si stopp. Det er ikke alltid man vet når det skjer.

Likevel bar fremføringen preg av erfaring, musikalitet og ro. Han lot musikken få puste, og det var tydelig at han kjenner dette repertoaret fra innsiden – ikke som noe han må mestre, men som noe han har levd med.

En overraskende avslutning

Opprinnelig sto også Francisco Molinos sonate nr. 3 i G-dur på programmet, men den ble byttet ut med et kort og uannonsert ekstranummer. Blakstad introduserte det som et stykke som ble til mens han ventet på en en elev som til stadighet kom for seint til gitartimene: 

– Jeg måtte jo finne på et eller annet, så da ble det en litt artig versjon av en ting. Så får vi se om vi får det til. Nå er det store konkurransen: Hvilken sang skjuler seg bak denne?

Stykket viste seg å være en gjenkjennelig melodi i ny drakt, og avslutningen ble både uformell og sjarmerende. Se video nederst i artikkelen. 

Musikken som motstand mot det glatte

I intervjuet uttrykte Blakstad skepsis til hvordan moderne teknologi påvirker musikkopplevelsen. Han savner det menneskelige uttrykket i en tid der det meste kan rettes digitalt. På gamle opptak som var gjort på et forsøk, så kan vi høre at musikerne spiller små feil. Det skjer ikke i dag. 

– Kanskje det blir kult å spille feil igjen. Fordi det viser at det er mennesker og ikke datamaskiner, sa han.

Konserten denne ettermiddagen var et eksempel på nettopp det: levende musikk fremført med håndverk, nærvær og et stykke livserfaring.

Ikke et punktum

Olaf Blakstad har ikke planlagt å legge gitaren bort. Han sier selv at det klassiske repertoaret kanskje får hvile, men at han fortsatt vil spille for egen glede – gjerne viser og eldre repertoar.

– Jeg har ikke tenkt å slutte å spille, men det blir kanskje mer Bellman og Taube framover. Det er noe med det enkle, og det å kunne kose seg med instrumentet på egne premisser.

Hva som måtte komme videre, er åpent. Det som er sikkert, er at Blakstad allerede har satt spor. I Kristiansund og på Nordmøre finnes det i dag et utall musikere, amatørutøvere og lærere som har hatt Olaf som inspirasjonskilde. Mange av dem har ført tradisjonen videre – i egne klasserom eller på scener rundt omkring i landet.

Konserten på Kulturfabrikken var en feiring av en 70 åring. Den var en også en anerkjennelse av en musiker og lærer som har vært med på å forme et helt musikermiljø – med gitaren som viktigste verktøy.