Bjerkestrand åpnet Festspillene med et mektig requiem

Som komponist, arrangør og utøver har Kjetil Bjerkestrand i flere tiår utviklet et musikalsk språk som kombinerer impulser fra kirkemusikk, klassisk tradisjon og moderne populærmusikk. Denne signaturen preget også «Unnskyld – et requiem», der han på tangenter la grunnlaget for et verk som vekslet mellom det sakrale, det poetiske og det konfronterende.

Ved sin side hadde han Svein Tindberg, som sto for tekstene og fremførte dem med alvor og ettertanke. Musikalsk ble uttrykket løftet av Beate Slettevoll Lech på vokal, Geir Sundstøl på gitar, Erland Dahlen på perkusjon og Kristiansund Festivalkvartett, som ga klanglig dybde og rom.

Kristiansund Festivalkvartett består av Emilie Lidsheim (fiolin), Bård Monsen (fiolin), Berit Cardas (bratsj) og Ole Eirik Ree (cello).

Navigare – å reise

Åpningsstykket «Navigare» satte tonen for hele kvelden. Med skipsklokker som perkusjon og en klangverden som bar i seg ekko av både Erik Bye og Vamp, ble publikum ført inn i et landskap preget av hav, reise og fare. Bildet av skipet som seiler rett mot isflaket, som Titanic, ble en ubehagelig metafor for vår egen tid. Musikerne malte frem en stemning av reise mot undergang, et speil på en klode som gradvis ødelegges mens vi fortsetter å spille.

Accusatio – anklagen

Det andre stykket, «Accusatio», stilte oss til veggs. Her ble både tekst og musikk mer dystopiske. Tindbergs ord konfronterte livsstil, komfort og dobbeltmoral, mens Bjerkestrands klangvalg understøttet alvoret med mørke harmonier. Stykket ble en musikalsk anklage mot den velstanden vi tviholder på, og et uttrykk for hvordan unnskyldningene våre står i kø når konsekvensene banker på døren.

Lacrimosa – tårene

«Lacrimosa» markerte overgangen fra anklage til fortvilelse. Musikken trakk på sakrale tradisjoner, med klanglige spor av kirkemusikk og liturgiske stemninger. Stemningen var preget av sorg og stille erkjennelse, og Beate Slettevoll Lechs vokal forsterket inntrykket av en bønn. Her ble skyldfølelsen ikke bare en tanke, men en kroppslig erfaring, formidlet gjennom musikken.

Mea Culpa – min skyld

I «Mea Culpa» ble skylden gjort personlig. Teksten vendte seg ikke bare mot samfunnet, men mot individet. Skyldfølelsen ble konkret, og musikken understreket det indre dramaet. Lechs vokal la et nært og ærlig preg over stykket, mens Bjerkestrands harmonier pekte mot ubehaget i å erkjenne egen del av ansvaret. Stykket sto frem som et vendepunkt i dramaturgien.

Excusate – unnskyld meg

«Excusate» stilte oss overfor generasjonenes møte. Hvordan forklare våre valg for barn og barnebarn? Musikken bar i seg en mer åpen og spørrende tone, som om fremtidens blikk ble møtt med famlende ord. Teksten stilte et ubehagelig spørsmål: Hvordan se ungdommen i øynene og si «unnskyld» uten å samtidig vise vilje til å endre kurs?

Agnitio – erkjennelsen

I «Agnitio» ble speilet holdt opp. Her handlet det om å se sin egen skyld, erkjenne konsekvensene og bære byrden av dårlig samvittighet. Musikken bar preg av tyngde, men også en underliggende bevegelse mot noe nytt. Som et oppgjør og et kall til handling ble dette et av verkets mest direkte uttrykk, der tekst og musikk smeltet sammen til et helhetlig budskap.

Gratia – nåden

Avslutningen «Gratia» pekte fremover. Med et lysere tonespråk ble håpet introdusert, men håpet lå ikke først og fremst hos de som satt i kirken denne kvelden. Tekst og musikk vendte blikket mot ungdommen, som ble løftet frem som de som må bære arven og forme en ny kurs. Stykket ga en følelse av håp, men også en tydelig påminnelse om at det ansvaret som nå legges videre, er et resultat av voksnes unnfallenhet.

En monolog blant voksne

Festspillene i Kristiansund fikk med dette en åpningsforestilling av høy kunstnerisk kvalitet. Men verket ble også mer en monolog foran speilet enn en samtale på tvers av generasjoner. Musikalsk, i form og budskap, ble det en dialog mellom voksne som deler skyld og bekymring, snarere enn en invitasjon til ungdommen som skal ta over vår elendighet og få skuta på rett kjøl.

Terningen ruller

«Unnskyld – et requiem» var sterkt fremført og helhetlig i uttrykket. Likevel ble avstanden til de unge for tydelig, og forestillingen ble stående igjen som et sakralt speilbilde av de voksnes samvittighet. For en 60-åring i salen kunne dette oppleves som en sekser. For anmelderen i Nordmørsposten lander helhetsinntrykket på en firer – gripende og vakkert, men uten å nå hele veien frem.