Selvsagt kan Listhaug stoppes

Til tross for at Norge er ett av verdens rikeste land, er det ikke alle nordmenn som føler det. Staten er søkkrik, men kommunene sliter. Dyrtida har slått til for fullt. Noen - som matvaregigantene - tjener rått på det. Nå er det oljeselskapene som håver inn på grunn av at Hormuzstredet i Iran er stengt. Og nå truer bankene med nye renter slik at banksjefene kan få enda høyere bonuser. Man må jo stoppe den utenlandske inflasjonen må vite.

I Stortinget har det vært mye diskusjoner rundt avgiftsfritak. Høyre som har vinglet frem og tilbake, synes å ha fått seg en real smell blant sine støttespillere. Mange næringslivsledere er nærmest sjokkert over Nikolai Astrup og hans og Høyres handlemåte i avgiftssaken.

Problemet er at det er blitt så mye symbolpolitikk i Norge – ikke minst med alt som har med miljøspørsmål å gjøre. Dessverre har Arbeiderpartiet latt seg rive med. Eliten i partiet synes ikke å ta inn over seg all kritikk som kommer fra grasrota.

Mange Arbeiderpartivelgere har nå satt seg på gjerdet. Skjønt noen har allerede sagt at de vil stemme FrP ved neste valg. De har latt seg blende av Listhaug retorikk og lovnader. Arbeiderpartiets ledelse har fortsatt muligheter til å berge velgerne sine, men partiet begynner nå å komme i tidsnød. Det første partiledelsen må gjøre er å høre på hva grasrota i partiet sier. På Facebook leser jeg daglig fortvilte innlegg fra solide sosialdemokrater som ikke kjenner igjen sitt gamle parti.

Nå er det mange som snakker om arroganse og egenrådighet. Tar ikke partiledelsen signalene på alvor, er det virkelig fare for oppslutningen ved neste valg.

Samtidig leser vi om alle de små sakene her hjemme som skaper store problemer. Mange av disse problemene kunne ha blitt løst med småpenger, men de bevilgningene sitter langt inne. Dagens ledere synes ikke at det har vært problematisk å gi milliarder av kroner til ulike tvilsomme tenketanker og annet i utlandet. En brøkdel av disse pengene kunne ha løst mange av de problemene som nå skaper misnøye og velgerflukt..

Jeg gremmes når jeg leser om et sykehjem på Vestlandet som ikke har råd til at de eldre menneskene der kan spise middag sammen. De får en plastboks med mat til rommet som må varmes i egne mirkoovner.

Jeg gremmes når man skal legge ned en ambulanse i Kristiansund på grunn av at det lokale helseforetaket ikke klarer å disponere sine midler. Kristiansund og Nordmøre mistet sitt sykehus. Nå mister de også en ambulanse som kan være det som redder liv.

Jeg gremmes av alle de små selvsagte tingene som ikke blir løst. Men hvorfor forstår ikke politikerne på Stortinget at man må ta tak i alle de små sakene nå. Det er mange av disse små sakene som det dessverre er så alt for mange av som skaper misnøyen. Og alle disse misfornøyde menneskene ser på Sylvi Listhaug som en befrier på jord. Hun snakker et språk som folk forstår. Og hun gjentar sine argumenter gang på gang. Men hvorfor kan ikke dem som kaller seg ansvarlige og seriøse politikere også snakke slik at folk forstår dem.

I hele verden ser vi en polarisering. I USA ser vi hva denne politikken nå fører til. Dagens president er en farlig mann for verden. Men husk – han er valgt av folket. Han kom til makten på grunn av at det regjerende demokratiske partiet mistet tillit hos velgerne. De ble for høyt på seg selv. Mange så på Trump som en redningsmann. Den fallgruben kan også norske politikere falle i.

Noen av våre politikere er særdeles opptatt av stormaktspolitikk. Noen skinner i glansen der ute i verden. Det er vel og bra, men man må ikke glemme sine egne velgere. Man kan ikke ta dem for gitt. Dersom man gir litt tillit tilbake til vanlige folk får man noe igjen. Dersom man kan forenkle regelverk og forskrifter i byggesaker på en slik måte at det blir vesentlig billigere å bygge. Ja, da kan velgerne se at det skjer noe. Men det må skje fort og det må ryddes kraftig. Men er det vilje i Arbeiderpartiets ledelse til det? Jeg vet sannelig ikke.

Dagene går mot et nytt valg. For hver dag øker muligheten for at Sylvi Listhaug får det som hun og partiet hennes vil. Men jeg er ikke sikker på at det er den beste løsningen at Listhaug blir statsminister. Nå er det de ansvarlige politikerne som sitter med svaret. Sitter de rolig i båten er løpet kjørt.

Tekst: Per Helge Pedersen