Glassørken om sommeren til tross: De mange vinduene gjør at lysene synes godt fra utsiden, noe som gir stedet en varm glød

Fet mat, dårlig service og skittent toalett

En trist matopplevelse med fettdryppende fast food, dårlig service og nedpissede toaletter – dette frister ikke til gjentakelse.

Publisert Sist oppdatert

SK6 har verdens beste beliggenhet, med utsikt mot Gågata og selveste Nordmørsposten som nærmeste nabo. 

Hoemgruppen AS skal ha honnør for alle sine positive bidrag til byen, og Kristiansund har få steder som ivaretar gjestenes sitte-ute-ønsker. 

Det siste bidrar SK6 til med sitt cabriolet-konsept (utedelen har åpne-bare vegger og tak). Det visuelle inntrykket er moderne, men holdt i mørke farger, noe som kan virke dystert-kjedelig for oss voksne. 

SK6 har staselig utsikt mot Gågata og Nordmørspostens nye lokaler, et godt utgangspunkt.

Fakta om SK6

Adresse: Skolegata 6, 6509 Kristiansund

Nettside

Google maps 

Eier: Hoemgruppen

Historikk: Stedet ligger i første etasje i gjenreisningsbygården i gågatekrysset Skolegata / Nedre Enggate. I årenes løp har bygget huset ulike butikker, forsikringsselskaper og kontorlokaler. I dag er restaurantdelen forbundet med nattklubben Zinatra med en trapp ned fra gateplan til kjellerplan.

I tillegg til et totalrenovert lokale i første etasje, er restaurantdelen utvidet med et stort, fullisolert glassbygg som har cabriolet-funksjon når værgudene åpner for det. Restauranten åpnet i 2024 og anses av eieren selv som en del av revitaliseringen av gågata i forbindelse med åpningen av milliardprosjektet Normoria kulturhus, som ligger bare et par sjakktrekk unna i samme gate. 

På hjemmesiden annonseres det at de tilbyr mat fra fire kjøkken: asiatisk, meksikansk og italiensk. Det fjerde kjøkkenet er per i dag ikke realisert eller definert. Baren er imidlertid åpen.

Hvis målgruppa primært er den yngre delen av befolkningen og restaurantbesøket skal passe inn i en fuktig kveld på byen, kan dette sikkert appellere til en stor del av byens yngre garde. 

Stedet kan bli en ny jeksel i gågate-tanngarden i symbiose med Normoria og resten av byens kultur- og uteliv, for noen fortann er dette ikke. 

Kanskje er det et første innglassingsskritt på veien mot det mange stemmer har ropt på for å revitalisere det som en gang var (og igjen kan bli) en gågate (hvor det faktisk er folk som går og koser seg)? «Bygg glasstak over heile skiten», har enkelte foreslått. I så fall går Hoemgruppen foran, med LK6 som åpningstrekk!

Til tross for dette gir stedet oss litt dårlige vibber, med sin dyster-mørke fasade av glass- og betong, så monumental og kantete at vi voksne får robothjerte og sjelenød. Utenifra får restauranten oss til å tenke på Aker Brygge i Oslo, men uten sjarm i form av sjø og båter. Hvem bygger et 1980-talls Aker Brygge midt i byen når man har alle muligheter til å lage noe mer kristiansundsk og spenstig? «Her kunne det ha vært en bugnende hage med blomster og farger om sommeren», sukker Rada, «noe den nye, flotte fargegata vår trenger!». I stedet er det blitt en glassørken. 

Vi skyver vår glass-og-betong-frykt til side og trer inn. Polykrom blomsterprakt er tross alt ikke påtrengende nødvendig om vinteren, og lysene er jo mer synlige gjennom glass – dette er sikkert et fint sted!

Lokalene er moderne og gjennomtenkte på sitt vis, og konseptet heller mot gøyalt, til tross for at det er en blek avskygning av mathallene i Oslo. Men det er først når vi bestiller, og får maten til bordet, at vi virkelig blir skuffet. Det samme gjelder renholdet av toalettene. Vi råder herved eierne til å permitere kokkene og kurse servitørene hvis de har kvalitetsambisjoner.

Interiøret er helt greit, men noen mathall er dette ikke.

Hva vi spiste: «Dirty fries» og «Totopos Nachos & Salsa» til forrett. «Porchetta Romana» og «Pizza Formaggi» til hovedrett. Til dessert valgte vi «Creme brulee» og «Sweet Bao». Til drikke ble Rada anbefalt John Josh Chardonnay hvitvin samt Tenet Prosecco til desserten, mens Reidar som vanlig tok for seg av øl-menyen i form av Kronenbourg Blanc 1664, Frydenlund Juicy IPA og Poretti Lupillo.

Hva det koster: Kr. 1.690,- for to gjester.

Hvem passer det for: Alle som foretrekker så fet mat som mulig, har lammelser i smaksløkene og ikke vet forskjell på asiatisk mat, italiensk mat og meksikansk mat.

Rullestolvennlig: Jepp. Restauranten ligger på gateplan.

Vegetarretter: Ingen av rettene i menyen fremstår som eller presenteres som vegetariske.

Alkoholfritt: Brus og mineralvann, alkoholfritt øl, «Moctails» og vann.

Lydnivå: Pratevennlig, behagelig lydnivå, åttitallets Madonna da vi var der.

Innsidetips: Her kan man i tillegg til å bli mett og utørst, velge mellom to nattklubber etter kjøkkenets stengetid: Godt voksne kan fortsette i første etasje, mens yngre voksne kan gå for mer høylytt dunk-dunk-format i kjelleren.

Miljø/stemning: 4 – 1

Interiør og konsept: Renoveringen og tilbygget er gjennomført i én stil med et moderne uttrykk preget av glass i tak, vegger, lamper og gasspeiser. Det som ikke er støpt i glass, er holdt i mørke fargenyanser. Å kalle det nytenkende vil være en overdrivelse. Det er heller litt wannabe cool. Denne stilen lykkes de til gjengjeld ganske godt med. Prisen for å leke hipp er fravær av sjel. Selv sier de at de ønsker å være en moderne mathall med flere internasjonale kjøkken. 

Stedet viser mikroskopiske tilløp til å likne en mathall, men å kalle stedet spennende, er å ta i.

Hvis vi skjeler til Oslos mange mathaller, der hver hall har sitt distinkte uttrykk og 15-20 typer kjøkken, har Hoems mathall dette: et halvkult, men sjelløst uttrykk med mye dagslys, men likevel et mørkt interiør, og tre (snart fire) kjøkken som minner mest om norsk gatekjøkkenmat. Kudos skal de imidlertid ha for sitt forsøk på street art på et par av veggene, og for de mange «plantene» i lokalet. Det er også en varm stemning der inne, til tross for et sjelløst interiør.

Karakter: 4

Hvis du vil finne standarden på et spisested, skal du sjekke doene, heter det. Kjøkkenrenhold og toalettrenhold henger ofte sammen. Vi trengte ikke mer enn et blikk for å konstatere at renholdet sto til stryk. Bildet taler for seg selv, og dette var ikke den eneste doen som så slik ut. 

Dette er det ikke mye hyggelig å bli møtt med for en nøden gjest, og dette er ikke den eneste doen som ser slik ut. Vi tenker med gru på hvordan det står til på kjøkkenet.

En kommentar fra en av de (kvinnelige) gjestene sier det meste: «Oh my God, her gidder ikke jeg å gå på do, ass.» Doene er nedpisset og papirbøtta overfylt. Reidar får et akutt behov for å synge Øystein Sunde: «Hvorfor klapper alltid klosettlokket sammen når jeg strør? / D’ække mulig å få det til å stå samma faen hva jeg gjør! / Jeg kan holde i tissen og smekken og lokket og strø fra dør til dør, / samma faen klapper klosettlokket sammen når jeg strør!»

Karakter: 1

Service: 4 – 2 – 5

Dette blir en delt karakter. Det første som møter oss er en hyggelig og effektiv servitør som spør om vi har bestilt bord. Hun er både tålmodig og informativ når menyvalgene skal gjøres. Dog har hun begrenset innsikt i hva rettene og drikkevarene egentlig består av. Uttrykk som «kjempegod» og «den liker jeg selv» imponerer ikke. Tiden fra vi bestiller mat og drikke er innafor også med tanke på at det er en del gjester i lokalet.

Karakter: 4

Fullt så imponerende er det ikke at vi mangler bestikk. Når vi gjør oppmerksom på dette, får vi ingen beklagelse. Når bestikket kommer, får vi bare gafler. Disse får vi til gjengjeld 7-8 av, og vekk er servitøren idet vi prøver å si fra, mens maten blir kald. Knivene må vi dermed selv stjele fra et tomt nabobord.

Innimellom slagene kommer det også en annen servitør innom bordet vårt. Denne har liten mimikk eller andre sosiale ferdigheter man kan forvente av et proft sted. Glassene våre er tomme lenge før vi får tilbud om påfyll. Det betyr dårlig butikk for dem, og mindre drikke på oss. Vann ved siden av vinen er det ingen som tilbyr, noe som ethvert spisested over pari skal gjøre. Det gir gjestene mindre skallebank dagen derpå. Fat og tallerkener blir ikke ryddet vekk når vi er ferdige, og selv når vi spør om de kan fjerne dem, tar de ikke hintet etter neste rett, og vi må spørre også da.

Karakter: 2

Vi får også selskap av en tredje servitør som er kjempeblid, utviser stor vilje til humoristisk konversasjon og er kjapp til både mat- og drikkeservering, og ikke minst, til rådgiving og smalltalk. Denne servitøren viser også en del kunnskaper om mat og drikke. Derav karakterspriket 2, 4 og 5. Å bli traktert av tre servitører er i seg selv ikke et kvalitetstegn, men snarere et symptom på at tilfeldighetene råder.

Karakter: 5

Mat

Radas forrett: Ifølge menyen serveres «Totopos Nachos & Salsas» med (formodentlig gratinert) ost. Vi er mildt sagt skuffet over å få en avlang tallerken overstrødd med frityrstekt, meksikansk potetgull – totalt fri for ost, som var hele grunnen til at vi bestilte denne retten, og som var grunnen til at servitøren anbefalte den. Vi spør vedkommende om hvor osten er. Dette besvares med et blikk på tallerkenen etterfulgt av et «vet ikke» og et «jeg skal sjekke». Kort tid etterpå kommer den samme servitøren med en liten suppeskål fylt med lysebrun masse som vi kan dyppe potetgullet i. «Her er osten». Ingen beklagelser eller smil. 

Vi prøvesmaker spent. Det smaker … ingenting. Dette har fint lite med ost å gjøre. I beste fall er det en gulbrun saus med et lite hint av noe osteliknende. Den midterste av de tre skålene med tilbehør, en hjemmelaget salsamiks, smaker friskt og godt og innfrir med dette i noen grad forventningene til retten, selv om det er lite av den. Men som helhet er dette en frityrstekt skuffelse.

Karakter: 2

Den andre hovedretten Dirty fries med bacon er helt ok, selv om pommesfritene har utseendet og smaken til samme vare hos Burger King. Baconet smaker bacon.

Karakter: 4

Hovedrett 1: Pizza Formaggio består visstnok av mozzarella, gorgonzolablåost, chevre, parmesan og honning. Det kan for så vidt stemme, det er vanskelig å si for her er alt av ost rørt sammen i en eneste stor velling, og helt ut over pizzabunnen, som for øvrig er en utmerket, sprø bunn av den tynne, italienske sorten. Et merkelig fenomen er at osten ikke er helt smeltet. Heller ikke i løpet av spisingen. En osteaktig væske fortsetter å tyte ut av fyllet etter hvert som vi prøver å spise den. Pizzasaus, hvit eller rød, glimrer også med sitt fravær. Smak av honning lar seg ikke oppdrive. Det gjør heller ikke den distinkte smaken av blåmuggost. 

Reidars hovedrett, «Pizza formaggio». Den smaker i beste fall ingenting til tross for de fire ostene. I tillegg har den en kvalmende og ubalansert søtsmak. Men bunnen er i det minste sprø.

Etter to stykker får Reidar nok. «Denne pizzaen er uspiselig», sier han. «Vil du bytte?». Raida er ikke enig i at pizzaen er uspiselig til karakteren 2, men greier så vidt å argumentere for 3. De fleste frossenpizzaer på Kiwi overgår denne. Det vil være mer edruelig å skrive i menyen at dette er ostegratinert nanbrød, som på en god dag kan forveksles med pizza. Som vanlig lar vi tvilen komme tiltalte til gode, og skrur karakteren opp.

Karakter: 3

Radas hovedrett, «Porchetta romana», smaker ribbe, og svoren er delvis sprø. Det som i menyen kalles potetbåter er ikke båter, men pommes frites. Pommes fritesene er tykke, smaker både potet og salt og er helt innafor! Hvorfor vi ikke heller fikk disse til forretten, er det vanskelig å svare på, men det ville absolutt ha løftet den. Coleslawsalat er det masse av, og den smaker friskt og godt, selv om hele retten drypper av fett. Chefsausen er det vanskelig å få øye på, men en visuell undersøkelse av tallerkenen avslører et nano-tynt lag av noe brunt under de tre ingrediensene, som kan minne om stekesky. Det er en saus her, men å kalle den «chef» blir å ta hardt i.

Radas hovedrett, «Porchetta romana», smaker godt, men vi har følelsen av at vi trenger tarmskylling etterpå på grunn av alt fettet. Coleslaw’en smaker for så vidt godt, men består av mye fett og lite råkost. Det samme gjelder de syltynne skivene med ribbe, som består av nesten bare fett og litt kjøtt.

Karakter: 3

Radas dessert, «Creme Brulee med is», er nydelig på smak, men knøttliten både i omkrets og i dybde (jamfør den lille teskjeen), maks. 1 cm dyp. Også konsistensen kunne ha vært noe mindre fast, i tillegg til at karamellaget kunne ha vært tynnere. «Jeg ser ingen øks blant bestikket, for det kunne vi ha trengt», sier Rada. «Men smaken er konge!»

Radas dessert, «Creme brulee», er nydelig på smak, men knøttliten i omkrets og dybde.

Karakter: 5

Reidars dessert, «Sweet Bao», er et spennende bekjentskap. Brødet dufter og smaker rykende ferskt av bakeri og søt koselighet. Sjokoladesausen er godt balansert mot is og bakverk. 

Reidars dessert, «Sweet Bao», står til forventningene. Dette er godt!

Karakter: 5.

Meny: 3

Menyen er begrenset, hvilket ofte er et kvalitetstegn. Det er viet 1-2 sider til hvert kjøkken / hver nasjonalitet, og den er oversiktlig og ryddig. Det er praktisk at drikkemenyen er på første side, ettersom drikke er det man oftest bestiller først, og ikke minst, det man bestiller underveis i, og etter et måltid. En pluss for dette originale grepet! Barkonseptet er fremhevet på SK6. Kanskje ville et drikkekart som gjenspeiler dette, være et godt grep?

Det trekker ned at de såkalte kjøkkenene ikke viser nevneverdige relasjoner til de nevnte geografiske områdene i praksis. Snarere virker det som at menyens internasjonale særpreg kun befinner seg i navnet. Hvis meksikanere, japanere og italienere var prøvegjester her, ville de ha gremmet seg og nektet ethvert bekjentskap med de fleste av rettene. Dette er i beste fall villedning!

Pris

På menyen kan man få en 100 grams biff for 420 kr. Det er dyrt for en hekto kjøtt. Samtidig er andre retter helt greit priset. Drikkemenyen er også alminnelig priset. Tar vi kvaliteten på maten i betraktning, er prisnivået imidlertid høyt. At Peppe’s gruser stedets pizzanivå, sier sitt, for Peppes har ikke akkurat michelinstjerne. Vi ville gjerne ha betalt noe mer for bedre mat.

Karakter: 3

Helhetsinntrykk

Lokalene og interiøret inne og «ute» er i utgangspunktet gode, dersom man liker mørke vegger, glass, betong og gasspeiser. Baren er også et flott syn. Servicen er imidlertid betenkelig og menyen et spill for galleriet, med sin gatekjøkkenmat forkledd som verdenskjøkkener. Maten drypper av fett, det er knapt en grønnsak å oppspore og fast food-steder har vi nok av i denne byen! Selv om prisnivået er greit i og for seg, blir det mye å betale for så dårlig mat. De nedpissede doene forsterker nedturen. Alt i alt gir dette liten lyst til å komme tilbake.

Totalkarakter: 3

 

Powered by Labrador CMS