KOMMENTAR
Direktørenes fremtogsmarsj
Elitepolitikerne i Norge synes å være glad i direktører. Det synes som om mantraet er at til flere direktører til bedre går det i Norge. Jeg og mange med meg er sannelig ikke sikker på det.
Publisert
Sist oppdatert
Vi opplever må en lønnsbonanza av en annen verden i offentlige virksomheter. Bonusfesten fortsetter. Ja, nå har også LO kastet seg på denne lønnsgaloppen for sitt lederskap. Jeg lurer på hva dem på gulvet sier til det. Reaksjonene vil sikkert komme. Lederne foretrekker prosenttillegg i stedet for kronetillegg.
Nå trengs det moderasjon, sier statsministeren og finansministeren i kor. Det betyr selvsagt moderasjon for vanlige folk. Det kan umulig gjelde direktørene og for dem selv. Staten må bli rikere er målet.
Annonse
Da Erna Solberg var statsministeren bestemte regjeringen at endelig skulle togene komme på skinner igjen i Norge. Det ble bestemt å opprette en rekke nye togselskaper med en rekke nye direktører med millionlønn. Aldri før har vel kaoset vært større i jernbane-Norge.
Selvsagt kunne dagens regjering gjort om på det famøse vedtaket. Men i følge den nye samferdselsministeren er ikke det mulig – for direktørveldet er jo innført i lov av Solbergregjeringen. Etter det jeg forstår kan et flertall i Stortinget endre denne loven når det måtte passe. Men så langt har det ikke passet regjeringen å avsette noen av de mange direktørene som skulle få togene på skinner igjen. Derfor står togene.
Dagens elitepolitikere har også ansvaret for at folkets egen gullkalv – strømmen – er kommet på børs. Og når strømmen først er blitt en internasjonal handelsvare så må selvsagt det offentlige hente inn en masse nye direktører. Og for å få de beste direktørene må man selvsagt betale en konkurransedyktig lønn. Da er det bare rett og rimelig at direktørene får enorme bonuser når strømprisene går til himmels. Deres jobb er jo å sikre inntjeningen til staten – og det har de sannelig til de grader klart.
At vanlige folk får regningen, synes ikke å anfekte verken elitepolitikerne eller direktørene. Kanskje føler de at de er i samme båt – en båt som svever høyt over «vandene». Og der oppe i bonusregnet er det godt og trygt å være selv i tørrår. For da blir strømprisene selvsagt enda høyere. Det samme blir bonusene.
Men det kan komme tider hvor folk sier at nok er nok. Ja, den tiden er vi allerede inne i. Problemet er at de høye herrer og kvinner på toppen i norsk politikk ikke forstår det. De hører i alle fall ikke på klageropet fra folk flest. Det kan bli deres bane. Intet tre vokser inn i himmelen. I alle fall ikke inn i den politiske himmelen.
Vi som har lest litt historie, har fått med oss at når grådigheten er på sitt høyeste, så kan endringene komme fort, Ja, de kan komme veldig fort. Store sivilisasjoner rundt om i verden har brutt sammen før når lederne på toppen glemmer sitt folk. Da hjelper det uansett ikke hvor mange direktører de har omgitt seg med. Da faller korthuset. Bonuser og andre goder vil forsvinne som dugg for solen både for makthaverne og for deres hoff.
Det er vist en interessant TV-serie den siste tiden om hvordan noen av verdens store sivilisasjoner har klappet sammen. Det brukes mange dramaturgiske grep i denne serien. Det vises hele tiden en tidslinje frem mot det endelige fallet for herskerne. Så dramatiske blir det ikke i våre dager. Men at noen politikere vil falle ned fra pidestallen er sikkert. Men de kan hente kunnskap fra denne serien. Det kan kanskje redde deres ære.
