Arkitekturopprøret har satt dagsorden – en klagemur for romantikere

En by med mange uttrykk

Jeg skriver denne kommentaren fordi jeg mener Kristiansund fortjener en roligere samtale om form og innhold. Byen er som den er på grunn av gjenreisningen etter krigen. Det preger farger, nivåforskjeller og måten vi har bygget på i sentrum. Byggene som er reist nå – og det som kommer – er også uttrykk for sin tid. Slik må det være i en levende by.

«Byggestil» og bryggene

Mange ønsker seg «byggestil» i betydningen bryggepreg. Jeg forstår det godt. Vi har gamle fiskebrygger som står og forfaller, og de vekker følelser. For meg er det likevel to ting som kan være sanne samtidig. Vi bør ta vare på bryggene vi har. Samtidig kan vi ikke kreve at alle nye prosjekter ser ut som brygger. Bryggene var et svar på en helt annen bruk. Nye oppgaver gir andre løsninger, og det er legitimt.

Ytterpunktene treffer ikke her

I den ene enden dukker det opp bilder av store kulturhus i europeiske metropoler, som om det er fasit. I den andre enden ønsket om at alt nytt skal lages i bryggeform. Begge deler blir etter min mening feil for Kristiansund. Vår målestokk er hvordan et bygg oppfører seg der det står: i møte med gata, naboene og bylivet.

Normoria

Kritikken har vært hard, og ord som «bunker» går igjen. Jeg forstår motstanden, men leser huset som et bindeledd mellom Folkets hus og den mest bevarte delen av Langveien ungdomsskole. Det nye spiller ikke gammelt, og det er et bevisst valg. Spørsmålet for meg er om proporsjonene henger sammen, om fasaden er delt slik at den får liv, og om inngangene er tydelige. Når jeg går forbi, opplever jeg at det er helheten som styrer inntrykket. 

Den nye Kongens plass er vakker, og Folkets Hus-fronten er tatt vare på på en skikkelig måte. Borte der det stygge glasshuset på på hjørnet som jeg alltid her ment var ødeleggende for bygget, men som hadde sin funksjon. Nå framstår fronten på Normoria som en vakker inngang alle de spennende fasilitetene som bygget byr på. Jeg mener at løsningen på bygget ikke overdøver de to historiske byggene som er tatt vare på, men blir som et fint bakteppe. 

Campus Kristiansund

Campus er kalt «mastodont». Det er et stort bygg, ja, og større skal det blir med trin to, eler tre, etter hotellet. men det er også tydelig delt opp, og fargene svarer på gjenreisningsbyen. Når jeg opplever det fra gateplan så er intrykket alt annet enn mastodontisk.  Legg merke til rytmen i fasaden og hvordan bygget møter plassen. Det skal ikke ligne en brygge, eller et rokokko-bygg som best passer i Paris; det skal være et by-bygg for kunnskap midt i sentrum av Kristiansund med et eget uttrykk og fine detaljer som passer inn der det står.  Det er blitt et av våre stolte signalbygg med et indre som nesten tar pusten av de som besøker det for første gang. Når jeg leser noen av kommentarene så er det tydelig at de som skriver ikke har besøkt bygget. 

Brannstasjonen på Goma

Noen savner den gamle skolen på Goma. Det har jeg respekt for. Den nye brannstasjonen har et nøkternt uttrykk fordi oppgaven er alvorlig. Store porter, ryddige linjer og robuste materialer er ikke pynt – det er bruken som vises i formen. For meg er det halt riktig her. Noen har fotografert bygget fra gaten nedenfor med det høye gjerdet foran bygget for å prøve å framstille det i et dårlig lys. Hvis du beveger deg rundt bygget så kan du se at bygget passer inn i forhold til omgivelsene. Det ser ut som en brannstasjon, og det er det det er. Funksjon først og fremst. Og stygt er det ikke. 

Hotellet på Devoldholmen

Dette er det eneste prosjektet som ikke er bygd. Jeg registrerer innvendingene om høyde og plassering. Det som blir avgjørende, er hvordan silhuetten sitter i bybildet, hvordan overgangen til den lavere delen mot uteområdet løses, og hvordan første etasje møter plassen og området mot havna. Jeg håper vi får et bygg som tåler nærlesning, og som gir byen konferansekapasiteten den mangler, uten å kle seg ut som noe annet. Fortetning er uungåelig. Vi bor på noen holmer, og et slikt hotell må planlegges i forhold til synergieffektene med Campus.

Hvem bestemmer til slutt

Arkitektene tegner og forklarer. Innbyggere og organisasjoner mener. Politikerne beslutter, etter faglige råd og avveiinger mellom kostnad, plassering og funksjon. Slik er systemet. Det er også grunnen til at debatten blir bedre når vi diskuterer det som faktisk kan veies: helhet, proporsjoner, materialvalg og hvordan bygg møter gata. Alle bygg er et kompromiss.

Min oppfordring

Hvis du vil mene noe om disse byggene, ta deg en runde. Se Normoria fra begge sider. Ta deg en rusletur i Skolegata, gå ned langs med Langveien og ut på Kongens plass. Du kan også gå rundt bygget og opp på "plana" på baksiden og opp i Gågata. Gå langs kaia til Campus, ta deg en kopp kaffe på kafeen. Det er blitt skikkelig trivelig og mye finere enn det noen gang har vært i den delen av byen. Ta deg den tur på Goma og se brannstasjonen fra utsiden. Jeg tror du vil få et annet inntrykk enn mange vil prøve å framstille med bilder fra uheldige vinkler. Når hotellplanen endelig er klar, så skal vi ta diskusjonen.  Når byggene er ferdige så er det for seint å ønske seg noe annet. Da må leve med de byggene vi har, enten vi liker løsningene eller ikke. Det er på gateplan fasiten ligger. Smak er lov, men jeg tror vi kommer lengst når vi snakker om det vi faktisk opplever – sammen, i den byen vi deler.

Her kan du følge debatten til Arkitekturoppgjøret: