Varmen som møtte oss i vår nye storstue

Mandag 6. oktober. Første konsert i Bræinsalen i Normoria, det nye kulturhuset i Kristiansnund.

Jeg går opp trappa i Normoria sammen med et spent publikum. Det er stille prat, forventning i lufta, og lukten av nytt treverk og tekstil.

Inne i salen møter sceneteppet oss først – det som alle har snakket om. John Åsmund Pettersens verk, med 20 farger, henter inspirasjon fra norsk kystkultur. Det gløder i scenelyset, som et bilde av hav og himmel på samme tid. Lysekronen over publikum gir mykt lys, og alt virker nøye gjennomtenkt – ikke bare for å vise frem kunst, men for å skape opplevelse.

Asgeir Bahre Hansen går på scenen med rolig stemme og et lite smil. Han snakker om prosessen, sceneteppet, lysekronen – og om gleden ved endelig å kunne åpne dørene til Normorias storstue. Det ligger en varme i salen allerede før første tone spilles.

Når lyden finner veien

Kveldens første innslag er Viser i Vestavind fra Smøla: Ann Helen Stamnsve, Lilly Lura Kjønhaug, Asbjørn Ole Karstensen og Asgeir Gjøstøl. De åpner rolig – gitar, piano og to stemmer i harmoni.

Det første jeg legger merke til, er hvordan lyden bærer. Den sprer seg mykt, som om veggene selv deltar i musikken. Stemmene til Ann Helen og Lilly Laura fyller rommet med klang og varme. Lyden er ren, men ikke steril. Den har liv, dybde – og jeg kjenner med en gang at Bræinsalen har noe eget.

Jeg sitter med mobilen i hånden, klar til å notere, men legger den til side. Jeg vil bare høre. For dette rommet gjør noe med musikken – og med meg.

Publikum klapper varmt. Asgeir kommer tilbake på scenen, tar en selfie med salen, ler litt og holder stemningen lett. I bakgrunnen vises bilder av fjell, hav og vær fra Nordmøre. Jeg kjenner på stolthet. Dette føles nært.

Et kraftigere møte – og kveldens store feilvurdering

Så er det Stemmer fra Surnadal sin tur. Seks musikere går på scenen, og Bræinsalen får sin første skikkelige test med fullt band, gitar, trommer, bass og vokal. Lydbildet blir bredere, tyngre – og egentlig ganske lovende.

Men her skjer kveldens eneste, men store feilvurdering.

Lisa Botterli Flostrand står midt på scenen. Hun har en stemme som kunne båret hele salen alene – klar, presis og med en vibrato som i glimt minner om noe man kunne hørt på en operascene. Hun har kontroll, uttrykk og et nærvær som griper tak. Likevel blir stemmen hennes nærmest gjemt bort.

Det er som om lydteknikeren ikke helt stolte på at salen kunne bære henne. Vokalen forsvinner bak gitar, trommer og bass – et lydbilde som ikke trengte mer kraft, men mer plass. De varme tonene som burde ha fylt rommet, havner langt bak instrumentene, og vibratoen – som kunne vært kveldens høydepunkt – drukner.

Jeg merker det fysisk. Jeg sitter og venter på at stemmen hennes skal tre frem, at salen igjen skal åpne seg, men i stedet får jeg volum. Og volum er ikke alltid det samme som lyd.

Det er synd. For her lå det potensial til noe virkelig stort. Lisa Botterli Flostrand burde ha vært i front. Hun var den som kunne ha vist Bræinsalen fra en annen side – hvordan stemmen alene kan fylle rommet.

I stedet fikk vi en miks som la lokk på det som kunne vært kveldens mest minneverdige øyeblikk. Det er kanskje bagatell for noen, men i en sal som dette – hvor akustikken er så god og ren – blir slike feil ekstra tydelige.

Resten av bandet leverer solid, og Stemmer fra Surnadal har absolutt både formidlingsevne og musikalsk trøkk. Men når man sitter i et rom som dette, og hører en stemme som Lisa Botterli Flostrands bli presset bakover i lydbildet, da er det vanskelig å ikke tenke at man gikk glipp av noe.

For Bræinsalen hadde kledd akkurat hennes stemme. Den skulle vært i sentrum, og alt annet burde bygget rundt den.

Når alt stopper opp

Så blir det mørkere. En kontrabass stemmes, en saksofon prøves. Fjord og Fjell fra Sunndal entrer scenen. Øystein Sandbukt, Jo Inge Nes, Petter Wergeni og Audun Skorgen.

Jeg setter meg frem i stolen. De åpner med et varmt jazzpreg, og jeg skriver et par ord. Så begynner de på On a Vespa to India.

Og det er der alt skjer.

Jeg legger mobilen fra meg. Alt annet forsvinner.

Lyden fyller rommet, og jeg glemmer helt at dette er en premiere. Saksofonen flyter over gitaren, kontrabassen går som et rolig hjerterytme, og rytmen fra bongoen gir akkurat nok driv til at alt føles i bevegelse.

Jeg lukker øynene. Det er ikke lenger et rom jeg sitter i – det er et landskap. Jeg kjenner musikken fysisk, i gulvet, i ryggen, i brystet. Alt annet forsvinner. Publikum er stille, ingen knirking, ingen pust. Bare lyd.

Dette er det øyeblikket jeg kommer til å huske fra åpningskvelden. Ikke fordi det var høyt eller storslagent, men fordi det var ekte. En perfekt kombinasjon av musikk, rom og ro.

En sal som puster

Til slutt spiller Fjord og Fjell et rolig stykke skrevet av Øystein Sandbukt. Akustisk gitar i fokus. Salen løfter hver tone som om den vil holde den litt lenger. Hvert anslag får tid til å lande, til å klinge ut. Det er så rent og ærlig at man nesten ikke tør puste.

Da siste tone forsvinner, er det stille. Et øyeblikk der alle bare sitter. Så kommer applausen – varm, ekte, og med et lite snev av lettelse. Bræinsalen har klart det.

Et rom som vil bli brukt

Når lyset skrus opp igjen og folk reiser seg, blir det tydelig for meg:
Bræinsalen er ikke bare et bygg, men et instrument. Den har klang, sjel og varme – og den lar musikken få plass til å leve.

Ja, det var noen små glipper i miksen her og der. En stemme som druknet, et volum som kunne vært justert. Men det gjør ingenting. For helheten er det som teller.

Jeg gikk inn i Bræinsalen med mobilen klar og forventning i kroppen. Jeg gikk ut med stillhet i hodet, varme i brystet – og vissheten om at hele Nordmøre har fått et rom som vil løfte kulturen i årene fremover.