Hardingfela til Hemsing fylte Frei kirke med Vetra

«Vetra» er oppkalt etter valdresdialektens ord for vinter, og er et konsertprosjekt der Hemsing vever sammen tradisjonelle slåtter og egne komposisjoner. På Frei ble resultatet en klangfull reise gjennom ulike stemninger og uttrykk, der musikalske røtter møtte nyskaping.

Hun fortalte fra scenen hvor vakkert hun syntes det var å komme til Frei kirke for første gang. Kirka ligger bare et steinkast fra Rastarkalv, der kong Håkon den gode sto i slag i 955, og den historiske tyngden i landskapet ga konserten en ekstra ramme.

En del av Festspillene

Konserten på Frei var en del av Festspillene i Kristiansund, som hvert år samler musikalske uttrykk fra ulike sjangre og legger konserter til både kirker og andre særpregede arenaer. Å presentere «Vetra» i Frei kirke passet godt inn i festivalens profil.

Et kirkerom som medspiller

Frei kirke fra 1897 har en akustikk som gir varme og etterklang, og musikerne brukte rommet som en del av uttrykket. Hardingfela bar lett, Raknes’ bass hang i lufta og fant melodier like gjerne som rytmer, mens Isungset skapte stemninger heller enn slag. Slik ble kirkerommet en medspiller gjennom hele kvelden.

En åpen start

Konserten åpnet med «Bånsull» og «Luxelått». Raknes tegnet opp vakre basslinjer, Isungset fylte inn små perkusjonistiske detaljer, og Hemsing lot fela åpne rommet. Det var tydelig fra første tone at dette ikke var en konsert fremført etter fast mal, men musikk som ble til i øyeblikket.

Slåtter med driv

«Nu rinder solen op af Østerlide» kom tidlig, en melodi som bar med seg både høytid og rytme. Like etter fikk vi «I Oletjedn i Olekinn», en slått med driv som vokste i møtet mellom hardingfela og Raknes’ bass.

Deretter fulgte «Ringjetøsja», der Hemsing tok tak i slåtten på sin egen måte. Hun spilte med et driv som gjorde at kroppen ville være med, mens Raknes og Isungset åpnet lydbildet med improviserte innspill. Her svingte det – og samtidig ble slåtten løftet ut i noe nytt.

Halling og munnharpe

«Vetrahalling» ble et av høydepunktene. Hallingen hadde tradisjonens kraft, men Isungset tok frem munnharpen og dro i gang en solo som bare fortsatte. «Verdens lengste munnharpe-solo», tenkte jeg – men aldri for mye. Den ble snarere et øyeblikk av lek og overskudd, som publikum svarte på med smil og applaus.

Et roligere landskap

«EirilThea» tok oss ned i tempo. Her flater landskapet ut, skuldrene senker seg, og stillheten i kirkerommet får plass. Hemsing byttet til fele, og lyden ble lysere, mer skjør. Raknes spilte melodiske linjer under, og sammen skapte de et av kveldens vakreste øyeblikk.

Folkemusikk i ny drakt

«Jeg vet et evigt Himmelrig» ble spilt enkelt og åpent, med klanger rundt som ga melodien et nytt uttrykk.

Med «Den lovlause låtten» fikk vi rå energi, en slått som bar tydelige røtter, men ble løftet til et nytt sted av bassen og perkusjonen.

Så fulgte «Vals», der fele, munnharpe og bass nærmest skapte en fest i kirka. Nærmere kommer du ikke følelsen av bygdefest i et kirkerom.

«Vinterstemning» brakte oss tilbake til roen. En melodisk felelåt, der skuldrene sank og musikken fikk gli gjennom rommet uten hast.

«Se solens skjønne lys og prakt» ble spilt med høytid, båret fram med varme og respekt for tradisjonen.

Finale og ekstranummer

Mot slutten sto Hemsing alene med fela, før Raknes og Isungset koblet seg på i «Peer’s halling». Her fikk vi både klassiske takter og et basspill som ga hallingen ny dimensjon. Det ble en finale med kraft, lekenhet og majestetisk samspill.

Publikum svarte med trampeklapp, og ekstranummeret «Mitt hjerte alltid vanker» ble gitt i en folkemusikalsk drakt. Hardingfele, kontrabass med bue og noen vakre sololinjer gjorde det til en stillferdig og verdig avslutning.

Konklusjon

Dette  var en opplevelse som viste hvordan folkemusikken kan utvikles uten å miste verdighet. Musikerne improviserte, lyttet til rommet og publikum, og skapte et uttrykk som var både nyskapende og forankret i tradisjonen. 

For noen musikere. For et samspill. For en kveld i Frei kirke.

Terningkast 6.