BOKBAD

Generasjonsmøte på Poppel med Sigbjørn Johnsen og Ina Libak
En tidligere finansminister og en tidligere AUF-leder møttes i Kristiansund for å snakke om trygghet, ansvar og en ny generasjonskontrakt. På Café Poppel fikk publikum et møte mellom erfaring og framtidstro. Det ble en bokkveld med generasjoner i sentrum, bokstavelig talt.
Om lag 50 personer hadde funnet veien til Café Poppel på Campus Kristiansund onsdag 3. september. Der møtte de Sigbjørn Johnsen og Ina Libak til bokbad om boka «Den langsomme tryggheten. En generasjonskontrakt for framtida», utgitt på Res Publica.
Samtalen ble ledet av Trude Dragseth Marsten, leder i Kristiansund Arbeiderparti, og dreide seg om hvordan generasjoner forstår og tar ansvar for hverandre, og om hvordan trygghet og solidaritet kan fornyes. Flere av de eldre deltakerne i salen hadde selv vært aktive i AUF sammen med Johnsen, og ga kvelden et preg av gjenforening på tvers av tid.

Et samarbeid på tvers av generasjoner
Sigbjørn Johnsen er 74 år gammel, tidligere finansminister og mangeårig sentral politiker for Arbeiderpartiet. Ina Libak er 35 år, tidligere leder i AUF og i dag samfunnsdebattant. Sammen har de skrevet en bok som setter søkelyset på generasjonenes ansvar for hverandre.

I baksideteksten beskrives prosjektet som en påminnelse om at trygghet ikke kan tas for gitt. Norge er et samfunn preget av høy grad av sikkerhet, men denne tryggheten kan også virke lammende dersom vi ikke våger å fornye fellesskapet. Boka tar opp spørsmål om solidaritet, økonomi, ansvar og framtidstro, og inviterer til en samtale mellom generasjoner.
Libak forklarte i innledningen hvorfor hun og Johnsen valgte å skrive sammen:– Vi ville skrive en bok som handler om generasjonenes ansvar for hverandre. Om å gi mer enn vi tar. Jeg tenker mye på hva slags samfunn vi etterlater, og på at vi må være gode forfedre.
Tryggheten som styrke og utfordring
Begrepet trygghet var kveldens gjennomgangstema. Johnsen tok utgangspunkt i sine erfaringer fra politikken og beskrev hvordan trygghet både kan være en ressurs og en barriere.

– Tryggheten kan bli vår største fiende hvis den gjør oss redde for å endre oss. Da mister vi evnen til å møte framtidas utfordringer, sa han.
Han minnet også om en regel som fulgte ham gjennom årene i Finansdepartementet:– Det handler om å bruke mindre enn du tjener. Det høres enkelt ut, men det krever disiplin, og det krever vilje til å se framover.
Libak understreket at tryggheten kan skape en falsk følelse av sikkerhet dersom vi ikke ser helheten:– Vi lever i et samfunn som er trygt, men det kan gjøre at vi ikke ser utfordringene tydelig nok. Jeg mener vi må være mer opptatt av hva tryggheten betyr for dem som kommer etter oss.
Generasjonskontrakten
Bokas undertittel er «En generasjonskontrakt for framtida». Både Johnsen og Libak brukte tid på å forklare hva de legger i begrepet.
Johnsen beskrev det slik:– Generasjonskontrakten handler om å gi neste generasjon et bedre utgangspunkt enn det vi selv hadde.
Han understreket at dette er enkelt å si, men vanskelig å etterleve:– Det forutsetter at vi hele tiden tenker lenger fram enn vår egen tid, og at vi er villige til å ta valg som ikke bare gagner oss selv.
Libak knyttet dette til solidaritet mellom mennesker:– Vi må bygge et samfunn der vi stiller opp for hverandre. Ikke bare for oss selv. For meg handler generasjonskontrakten om å være bevisst på at vi ikke skyver byrdene over på dem som kommer etter oss.
Solidaritet på tvers av tid
Et gjennomgående tema var hvordan forståelsen mellom generasjoner kan styrkes. Libak pekte på betydningen av å skape møteplasser:– Jeg tror vi trenger flere arenaer der unge og eldre snakker sammen. Ikke bare om problemer, men om erfaringer. Det gjør noe med oss å lytte til hverandre.

Johnsen fulgte opp:– Jeg tror fellesskapet mellom generasjonene er en av de viktigste ressursene vi har. Hvis vi mister det, mister vi mye av grunnlaget for solidariteten i samfunnet.
Fellesskapets hage
For Johnsen er fellesskapet et tilbakevendende bilde. Han beskrev det som en hage som må stelles:– Fellesskapet er som en hage. Hvis vi ikke steller det, gror det igjen. Det er ingen selvfølge at vi holder sammen. Det må vi velge å gjøre, og det må vi minne oss selv på.
Han knyttet dette direkte til fordeling og skatt:– Skatt er prisen vi betaler for et anstendig samfunn. Det er ikke et onde, det er et gode.
Libak støttet opp om dette:– Hvis tryggheten blir forbeholdt noen, mister vi fellesskapet. Og da mister vi også mye av grunnlaget for demokratiet.
Politikken som kultur
Mot slutten av samtalen spurte Trude Dragseth Marsten hva slags konkret politikk forfatterne ønsker. Johnsen svarte at det først og fremst handler om kultur og holdninger:– Jeg tror vi må bygge en kultur der det å tenke på fellesskapet er like naturlig som å tenke på seg selv.

Libak utdypet:– Vi trenger politikk som tør å stille krav, men som også gir håp. For meg er det viktig at vi ikke bare ser på tall og budsjetter, men også på hvilken kultur vi skaper i samfunnet.
Personlige perspektiver
Samtalen hadde også rom for personlige refleksjoner. Libak delte hvordan 22. juli preger henne den dag i dag:– Jeg tenker mye på at vi som overlevde 22. juli har et ekstra ansvar. Det handler ikke om skyld, men om plikt til å bidra til at samfunnet blir bedre.
Johnsen pekte på hvordan livserfaringen hans har formet synet på ansvar:– Jeg har vært heldig som har fått lov til å tjene fellesskapet. Og jeg føler at jeg skylder å bruke erfaringene mine til å bidra til en bedre framtid.
Sømløs overlapping
Ina Libak hadde med seg sin lille sønn denne kvelden. Første del av programmet ble reddet av mormoren, Ingrid Ovidie Langønes, ordfører i Averøy (Ap), som stilte opp med en trilletur. Etter hvert måtte det legges inn en sømløs ammepause. Johnsen tok ordet og fylte pausen med flere betraktninger, til stor ro hos publikum. Et eksempel på godt samarbeid mellom generasjonene.
Det ble en kveld der Trude Dragseth Marsten ikke fikk mye tid til egne spørsmål. Tidligere politikere er glade i å snakke, og Johnsen og Libak brukte sine minutter godt. Helheten bar preg av varme, gjenkjennelse og fellesskap, og temaet om generasjonskontrakten ble satt inn i en ramme som publikum kunne kjenne seg igjen i.
Journalisten har bare fått bladd raskt gjennom boken og tenker at dette er et godt grunnlag for diskusjon på tvers av partiene etter at valgkampen er ferdig i neste uke. Hvordan skal vi rigge samfunnet slik at de unge ikke mister troen på fellesskapet og på på fremtiden?
Avslutningen
Da kvelden gikk mot slutten, oppsummerte Trude Dragseth Marsten samtalen. Johnsen avluttet:– Generasjonskontrakten må fornyes. Hvis vi hele tiden gir mer enn vi tar, så er vi på rett vei.
Libak avrundet med en tydelig appell:– Vi kan velge å være pessimistiske. Men vi kan også velge å være de som tar ansvar og gir håp. Det er det denne boka handler om.
Applausen som fulgte, fylte lokalet.