Fra Berlin til Broadway

NORMORIA onsdag 15.10: Det er noe eget ved å sitte i Bræin Operasal og høre Kristiansund Storband fylle rommet med Kurt Weills musikk. 

Under ledelse av Alf Ekholm fikk publikum en to timer lang reise fra mellomkrigstidens Berlin til Broadway, med Julia Hagedal Ferrah, Stian Åkvik og Odd Harald Olsen som vokalister. På saksofon: Olav Tornes fra Eide.

Fra første tone var stemningen satt. Åpningsnummeret Mackie, et rent instrumentalt verk, svingte så godt at publikum umiddelbart merket hvor samspilt dette ensemblet er. Blåserekka var tett, presis og vital, rytmeseksjonen spilte med en trygghet som bar hele bandet, og alt satt med den naturlige selvfølgeligheten som kommer av erfaring. 

Jeg la merke til at det nyinnkjøpte Steinway-flygelet var på plass. Dette må vel være innvielsen, uten at jeg har helt oversikt over om det er brukt tidligere. 

Fortelling og formidling

Mellom låtene trådte Torfinn Carlsen fram som forteller. Han bandt konserten sammen med små historier om Kurt Weill og Bertolt Brecht, og ga både historiske og geografiske perspektiver som løftet helheten. Carlsen sydde det hele sammen med varme og presisjon, slik at publikum opplevde konserten som én sammenhengende fortelling.

Sterke vokalprestasjoner

Etter Odd Harald Olsens flotte versjon av «Alabama Song», med sin bevisste disharmoni og sære balanse mellom kabaret og jazz kom kveldens første virkelige høydepunkt. Julia Hagedal Ferrah trådte fram med «Sjørøver-Jenny» fra Tolvskillingsoperaen, og sang med en kraft og presisjon som sjelden høres fra en videregåendeelev. Hun eide scenen, og klarte det vanskelige: å kombinere intensitet og kontroll.

«Berlin im Licht» med Stian Åkvik på vokal fikk et lett og ledig uttrykk, støttet av Olav Tornes sin glitrende saksofonsolo. Steinwayflygelet , kom virkelig til sin rett her og la et elegant preg på konserten.

I «Surabaya Johnny» var Julia Hagedal Ferrah tilbake – mer følsom denne gangen, men fortsatt med autoritet. Hun formidlet sangen med en modenhet og uttrykksstyrke som overrasket mange i salen.

Deretter tok Stian Åkvik scenen med «Youkali», en nydelig tangoinspirert låt som ble løftet av trommeslagerens imitasjon av kastanjetter. Det var et høydepunkt for meg personlig. Klarinettsoloen mot slutten var som et lite sukk – kort, men perfekt plassert.

Odd Harald Olsen ledet oss videre ut på havet med en flott versjon av «My Ship». Her kom dynamikken i storbandet virkelig fram: de dempede blåserne, de små detaljene i fløyta og det følsomme kompet som fulgte vokalen som en bølge.

I «This Is New» tok Julia Hagedal Ferrah kontrollen igjen. Her løsnet alt. Det svingte. Saksofonen fra Olav Tornes lå som et gyllent bånd over rytmeseksjonen, og for et øyeblikk føltes det som vi var på en jazzklubb i New York, ikke i Kristiansund.

Samspillet mellom de to mannlige vokalistene, Stian Åkvik og Odd Harald Olsen, i «The Soldier’s Wife» ga en fin kontrast til de øvrige låtene. De sort-hvite projeksjonene på bakveggen, med bilder og sitater fra Weills tid, ga konserten et ettertenksomt og historisk alvor.

Så kom «Speak Low» – og igjen leverte Julia Hagedal Ferrah kveldens mest minneverdige øyeblikk. Den myke starten med perkusjon og tuba, den varme vokalen, det presise storbandet. Alt stemte her. Det var balanse, nerve og musikalitet.

Mot slutten sang Odd Harald Olsen «September Song» – lavmælt og nært, kanskje litt for forsiktig, men ærlig. Stian Åkvik fulgte opp med «Lost in the Stars», løftet av fine fløytetoner fra Sigrid og gitarspill fra Sindre, før Tornes avsluttet med en elegant saksofonsolo.

Finale og helhetsinntrykk

Finalen «Mack the Knife» samlet alle tre vokalistene, og ble akkurat så vital som den skal være. Hele bandet spilte med overskudd, og samspillet mellom blåserne og rytmeseksjonen satt som støpt. Da siste tone stilnet, reiste publikum seg.

– Det er ikke noe selvfølge i dag at ungdom stiller opp i et storband, sa Alf Ekholm og presenterte musikkelevene i orkesteret en for en. Man kunne tydelig høre stoltheten, for at disse musikkelevene hadde funnet veien til storbandet. 

Etter konserten så fortalte Ekholm at de strevde med å finne den rette tekniske balansen på lyd i den nye salen. Det hører med i et nytt bygg, tenker jeg. Teknikerne på lyd og lys må få litt tid på innkjøringen, det er mye nytt utstyr som skal kjøres inn. 

Denne kvelden viste oss et fantastisk musikalsk samarbeid på tvers av generasjoner. Olav Tornes fra Eide leverte strålende solistpartier, Torfinn Carlsen bandt alt sammen med kunnskap og varme. Storbandets trofaste frontmann Odd Harald Olsen bidro med sin rutinerte og varme stemme. Stian Åkvik imponerte med flere flotte sanger, og Julia Hagedal Ferrah sto igjen som kveldens store navn og som sørger for en sterk firer på terningen.