– Det vakreste koloniprosjektet må være å kolonisere Rangøya for litteraturen

Den produktive forfatteren Fartein Horgar har gjort seg bemerket med sin romanserie om dansk-norsk kolonihistorie og fortalte om det i Løa på Rangøya forrige uke. Han tilbrakte ei god uke på den lille internasjonale kulturøya.

Men det er mer spennende stoff forfatteren arbeider med: «Fransk okkupasjon på Madagaskar, sett med blikket til norske misjonærer». Det er «det hvite blikket på de andre», som er romantrilogiens grunntema. 

Samtidig oversetter han sammen med sin barndomskamerat, Benjamin Rasolondraibe Andriamampihantona, gassiske folkeeventyr til norsk, og til det har han benyttet den gode uken han har hatt sitt forfatteropphold ved Rangøya internasjonale kultursenter. Det er tydelig at han har funnet sitt tema. 

Hans siste bok er «Kolonistene» er en forløper til romantrilogien fra Madagaskar. I den utforsker han den rasistiske tenkningen som ligger til grunn for kolonialismen, og faktisk også misjonsvirksomheten – uansett hvor idealistiske misjonærene var. 

Misjonærbarn med skarring

Fartein er bosatt i Trondheim og snakker overbevisende trøndersk om han vil, men til daglig snakker han en skarrende misjonærbarndialekt:

– Det kommer nok av at jeg vokste opp i Bergen etter Madagaskar-tiden, men jeg ble aldri helt bergenser. Jeg tilegnet meg verken den brede dialekten eller patriotismen. Da jeg møtte mitt livs kjærlighet var det ikke noe problem å flytte til Trondheim. Jeg har ingen tilhørighet til noe enkelt sted – bare til kona Lize, forteller Horgar, med et godt grep rundt henne.

Vestkysten av Madagaskar

Foreldrene til Fartein var tredje generasjons misjonærer og han var ett år da de reiste ut på nytt i 1956. 

– Jeg vokste opp i Morondava på vestkysten av Madagaskar. I nabolaget hadde vi barna til en av min fars kollegaer. Det var åtte av dem, men han som var like gammel som meg, Benjamin, ble min bestevenn. Da Lize og jeg besøkte Madagaskar i fjor, viste det seg at Benja og jeg fremdeles er bestevenner. Både han og jeg opplevde oss som sakalavaer, som er den etniske folkegruppen på vestkysten. Vi snakket sakalava-dialekt, forteller han. 

Ulik hudfarge – men hva gjorde det?

– Vi to registrerte jo at vi hadde ulik hudfarge, men det var ikke mer merkelig enn at vi hadde forskjellig hårfarge. Så kom jeg til Norge i 1961 og så at «oi, her var det jo ingen svarte». Først da forstod jeg at min barndom var eksotisk i andres øyne. I mine øyne var den jo ikke det. Nå hører det med til historien at jeg har to eldre søsken som bare så familien i feriene. De hadde en annen opplevelse av oppveksten som misjonærbarn. Jeg skummet fløten, forklarer Horgar. 

Det har de senere årene kommet fram mange historier om tiden barn tilbrakte ute på misjonsmarka på forskjellig vis. Horgar er en av de mer positive og gode historiene. 

Verden er større

– Bakgrunnen har gitt meg en erfaring av at verden er mye større enn nærmiljøet mitt. Nå vet jeg ikke noe om hvordan nærmiljøet opplever det, men iallfall jeg kjenner sterkt at jeg vet det finnes en verden der ute som er annerledes enn min, men like virkelig og ordentlig – og som har verdier som er like virkelige og ordentlige som mine verdier. Ikke minst har de en fortellertradisjon og kultur som er annerledes. Dette oppdaget jeg igjen da jeg begynte å arbeide med disse eventyrene. Deres mytologiske verden er så annerledes enn vår. Det er utrolig interessant, forteller oversetteren engasjert. 

Han har tilbrakt åtte dager på Rangøya internasjonale kultursenter, der kulturstipendvinner og bråtthestmottaker Øyvind Rangøy er i full gang med å forberede årets store begivenhet – kulturfestivalen 29.-31. august. Ei helg fullstappa av kulturelle opplevelser av mange slag.

Kolonihistorie og misjonshistorie

– Romankvintetten om den dansk-norske kolonihistorien vil ikke få flere bind, forteller Fartein.

– Det var en avgrenset periode. Den begynte i 1672 da det første danske skipet seilte til St. Thomas i det som skulle bli Dansk Vestindia – for en stor del med norsk mannskap. Og historien sluttet i 1917, da Danmark solgte øyene til USA. Da er den norsk-danske kolonihistorien over. Det er også mitt litterære prosjekt om dette temaet, forteller han. 

Over til Frankrike

– Nå arbeider jeg med å undersøke den franske koloniseringen av Madagaskar, sett med blikket til de norske misjonærene. De kommer også utenfra. Som de franske, er de også hvite. Men de har ikke den samme agendaen som de franske misjonærene. De franske misjonærene kom som kolonimaktens forlengede arm. De norske misjonærene kom for å «kolonisere sjeler», ikke land. Og det syntes lokalbefolkningen først hørtes skrekkelig skummelt ut, men så skjønte de at det likevel handlet om noe annet – de norske misjonærene hadde ingen personlig gevinst av å komme dit. Og de var ikke ute etter å gjøre gasserne til franskmenn eller nordmenn, bare gi noe de trodde var bra for dem – og som noen ganger også var det, forteller Horgar.

Tjente ikke noe personlig

Forfatteren har et komplekst blikk på den norske misjonshistorien.

– På min reise tilbake i fjor snakket jeg med et bredt utvalg av lokalbefolkningen, og spurte om deres egentlige syn på misjonen. De var entydige. De norske var en bevisst motkraft til den franske okkupasjonsmakten. Et eksempel er pioneren Lars Dahle. Det var han som i 1879 samlet og skrev ned eventyrene Benja og jeg nå lager norsk bok av. Og det gjorde han nettopp for å være en motkraft til de franske som arbeidet systematisk for å utradere gassisk kultur, identitet og nasjonalfølelse. Franske misjonærene var kolonimaktens forlengede arm.

For et publikum! 

Fartein har alltid vært veldig glad i Vestlandet, og har seilt forbi Hustadvika mange ganger. Han ble kjent med Øyvind Rangøy gjennom Den norske Forfatterforeningen, og det var ved et slikt møte Øyvind Rangøy inviterte ham til et artist-in-residence-opphold på Rangøya.

– Jeg fikk oppholdet kostnadsfritt og bidrog fra min side med to foredrag, ett om min reiseskildring «Alltid et annet sted» og ett om romanene om Norges rolle i kolonihistorien i Dansk Vestindia, forteller han. Averøypublikummet berømmer han som svært imøtekommende:

– Hadde det kommet to personer til foredrag ved Rangøya internasjonale kultursenter, hadde jeg blitt positivt overrasket, nå midt på sommeren. Men det var nesten full sal. For et publikum, tenkte jeg, for et folk! De er interesserte! Men jeg fikk også arbeidet med folkeeventyrene under oppholdet.

Alltid et annet sted «Alltid et annet sted» heter boka og foredraget hans om perioden Fartein og Lize levde et «uvanlig seileliv»:

– Det er et tilbakelagt kapittel nå. Det var en avgrenset epoke i livet. Vi hadde bestemt oss for at da ungene flytter hjemmefra, så selger vi huset, flytter i båt og seiler jorda rundt. Vi kom aldri jorda rundt, men vi prøvde. Og vi fikk en enestående seilas som brakte oss alle andre steder enn dit vi hadde tenkt oss. Og det er kanskje noe av det vidunderlige med å være menneske, forteller han.

Leseren utfordres

Gjennom både reiser og mye research har Horgar formidlet mye kunnskap om en ukjent kolonihistorie som også Norge må ta sin del av ansvaret for. Fortellingen om Dansk Vestindia er ingen feelgood-historie, og den norske deltakelsen utfordrer vår selvforståelse.

– Men det vakreste koloniprosjektet som finnes må jo være å kolonisere Rangøya for litteraturen, humrer Fartein Horgar om stedet han er ved akkurat nå – fram til søndag morgen, iallfall.