KOMMENTAR

De hvite hundene gir oss kunstdebatten vi trenger
Her jeg befinner meg så river de statuer av fascister. I Kristiansund diskuterer vi to hunder i betong. Begge saker handler om hva som skal stå i det offentlige rom – men med helt ulike utgangspunkt.
Siden to monumentale hundeskulpturer av Inghild Karlsen ble plassert foran inngangen til det nye kulturhuset Normoria på Kongens Plass, har diskusjonen vært i gang.
Kritikk av kunst er helt som forventet. Mange stiller spørsmål ved pengebruken og synes ikke hundene er spesielt fine. Andre igjen sier de både er vakre og kule.
Slik har det alltid vært – kunst i det offentlige rom har gjennom historien skapt debatt, og engasjement. Det er et sunnhetstegn ved demokratiet.
Fravær av debatt ville vært mye verre. Likegyldighet er et faresignal i et hvert demokratisk samfunn.
Polariserende symboler
Her i Spania, har diskusjonen handlet om helt andre typer symboler – her er statuer av fascistiske ledere fjernet fra offentlige plasser for å ta et oppgjør med fortiden. I Kristiansund diskuterer vi nå to hunder som vokter et bygg for kultur, kunnskap og ytringsfrihet. Vi skal være glade for at vår kunstdebatt ikke handler om å fjerne symboler for undertrykkelse, men om hvordan vi kan berike byrommet med ny kunst.

Kulturens voktere
De Rødøyde Hundene står foran Normoria, et bygg som skal huse Biblioteket, Operaen, Nordmørsmusea, Kulturskolen og Balletten. De er plassert på Kongens Plass, et sted med historiske tradisjoner for folkemøter og fri meningsytring. Skulpturene er ikke bare dekor – de er ment å symbolisere et vern om kulturen, bygget og de demokratiske verdiene det representerer.
I en tid der ytringsfriheten er under press, og antidemokratiske krefter vinner terreng både i Europa og verden for øvrig, er symbolikken tung. Hundene står som en markering av verdier som ikke kan tas for gitt.

Fra São Paulo til Kristiansund
Historien bak hundene er internasjonal. Inghild Karlsen oppdaget figuren på et marked i São Paulo i 1995. Den viste seg å være en arketype innen nipsindustrien, også funnet i Italia og Russland. Karlsen begynte da å utforske ideen om å blåse opp slike små figurer til monumentalt format, både hunder og madonnafigurer. Hun var opptatt av hvordan masseproduserte objekter kan fungere som beholdere for følelser, tilbedelse og idealisering, og hvordan uttrykket endres når formatet blir monumentalt.
Nasjonalmuseet eier også en av disse hundeskulpturene. At Kristiansund nå har fått to av dem plassert på byens mest sentrale plass, gir byen en tydelig plass på kunstkartet.

Et sted med historie
Kongens Plass har rommet mange uttrykk for kunst og politikk. På hjørnet av det tidligere Folkets Hus sto en byste i bronse av Knut Siem, plassert på en høy fot av granitt. Den ble flyttet i 1987 og senere plassert i nærheten av der hundene står nå. Under byggingen av Normoria ble bysten tatt ned, med løfte om at den skal settes opp igjen, uten at det er bestemt hvor.

Flere kunstverk på vei
Kongens Plass skal også få et nytt kunstverk av Anne Karin Furunes. Hun begynner produksjonen senere i år, og hennes verk vil komplettere plassens nye kunstuttrykk.
Kunsthistorisk perspektiv
Historien viser at kunst i det offentlige rom alltid har skapt diskusjon. Fra monumenter over politiske ledere til abstrakte installasjoner – verken kritikk eller uenighet er nytt. Det er en del av kunstens rolle. Å utfordre, å stille spørsmål, å skape samtale.
Kunst kan ikke reduseres til smak og behag. Den må sees i en større sammenheng – historisk, og sosialt. De Rødøyde Hundene fungerer ikke bare som estetiske objekter, men som symboler for noe større: beskyttelsen av kulturinstitusjonene i Normoria og verdiene de representerer. De er også selvstendige kunstverk som fritt må kunne tolkes av den enkelte. Kunsten kan settes inn i en ramme slik jeg gjør her, men helt uavhengig av dette så vil installasjonen leve sitt eget liv og skape sin egen historie.
En berikelse for byen
Kunst i det offentlige rom skal utfordre, engasjere og vekke følelser. De Rødøyde Hundene gjør nettopp det. Kanskje vil de over tid bli blant de mest fotograferte motivene i byen, og sette Kristiansund på det kunsthistoriske kartet. Forhåpentligvis får de stå i fred – og minne oss om at kunsten, kulturen og ytringsfriheten trenger sine voktere.
Jeg gleder meg til å komme hjem til Kristiansund og få oppleve de to hundene med egne øyne.
Odd Inge Teige
Galicia