Fylte Molde domkirke med jazz, blues og sjel

Siden 1970-tallet har Ytre Suløen Jass-ensemble vært blant Norges mest folkekjære tradjazzband, og med vokalist Tricia Boutté i front har de blitt et fast innslag på Moldejazz. 

Årets kirkekonsert i Molde domkirke – torsdag 17. juli – ble utsolgt på kort tid, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: Sammen med Øivind «Elg» Elgenes fra Dance With A Stranger leverte de en konsert som løftet taket og tok publikum med på en sjangeroverskridende tidsreise.

Ytre Suløen består i dag av Einar Aarø (banjo), David Gald (tuba), Morten Gunnar Larsen (piano), Andreas Rotevatn (trombone), Sturla Hauge Nilsen (trompet), Kristoffer Tokle (trommer), Lars Frank (klarinett og saksofon) – og ikke minst Tricia Bouttéi på vokal. Aarø er det eneste gjenværende originalmedlemmet fra bandets oppstart i 1973.

Konserten åpnet med Precious Lord og I'll Fly Away – to tradisjonelle jazzlåter med røtter dypt plantet i New Orleans. Publikum ble umiddelbart dratt inn i et lydbilde som kunne vært hentet rett ut fra Louisianas bayou.

Deretter fulgte Chimes Blues, en instrumentalperle som smeltet blues og jazz i skjønn forening. Stemningen var som hentet fra forbudstidens Chicago – du kunne nesten kjenne sigarrøyken i lufta og høre knirkingen fra skinnskoene på gulvet, mens du satt og ventet på at Al Capone med gjengen skulle komme inn med sine Tommy guns.

På fjerde låt entret Elg scenen, og med Get It Done viste han at stemmen hans også kler det jazz/blues-pregede repertoaret. Lyden i Molde domkirke var kraftfull, presis og nesten guddommelig.

Med Storm beveget vi oss over i norsk språkdrakt. Elg fikk virkelig skinne, og Kristiansunds-dialekten traff sterkt i det lavmælte, nesten maleriske lydbildet – som å stå ytterst på Grip i full storm.

New Break Of Dawn tok publikum inn i et roligere rocklandskap, med håp som tematisk kjerne. Etter denne gikk Elg av scenen.

Bouttéi tok oss så med tilbake til USA med Didn't It Rain, en kraftfull soul/gospel-låt der stemmen hennes fylte hele kirkerommet. En etterfølgende trommesolo fikk det til å dirre i kirkebenkene – et rytmisk brudd enhver hiphop-produsent ville elsket.

Med Cooco Sunday ble tempoet trukket ned, og Tricia leverte med dyp følelse og klang. Så åpnet de dørene til Chicagos undergrunnsbarer på 20-/30-tallet med Lord Lord Lord, et bilde av sigarrøyk, mafia og pokerbord malte seg i lufta. Følelsen av å være til stede i en mørk bakgatebar i Chicago var til å ta og føle på – du kunne nesten se gangsterne lene seg over bordene og skule mot inngangsdøra.

Elg var tilbake på scenen med Hard To Be Elg, en ironisk låt med brodd og refleksjon om dagens samfunn. Deretter fulgte Civilized Blues, og igjen ble publikum dratt inn i de røykfylte, brune barene i sørstatene.

Så kom kveldens mest sårbare øyeblikk: Elg alene med pianoet på Forever Has Never Been. Et vakkert, nedstrippet uttrykk som traff rett i hjertet.

Med Turn Good Living On var vi tilbake i New Orleans – ekte feel good-musikk som fikk hele kirken til å gynge.

Konserten ble avsluttet med What a Wonderful World, der Elg og Tricia sine stemmer smeltet sammen i en avslutning så vakker at man kunne høre et sukk fra salen.

En og en halv time med musikalsk historiefortelling, stilvariasjoner og uovertruffen formidlingsevne – dette var intet mindre enn magisk.