Normoria-sjefen svarer på arkitekturkritikken:

– Jeg synes vi har løst det bra
Etter at det nye kulturhuset Normoria ble kalt «en arkitektonisk katastrofe» av Arkitekturopprøret Norge, svarer daglig leder Asgeir Bahre Hansen på kritikken. Han mener bygget er resultatet av funksjonelle krav.
– Jeg har absolutt ingen kommentar til det. Det er ikke den opplevelsen jeg har av bygget, og når jeg viser folk bygget, får jeg helt andre reaksjoner. Men klart at han skal få mene det han vil, sier Hansen først til Nordmørsposten når vi videreformidler krikken av Normorias utseende.
Men Bahre Hansen har kommentarer likevel. Det viser seg at han har mer på hjertet. Han påpeker først at altaskiferen som er i bruk over tid vil tørke
ut, og få nyanser.
Les om kritikken her:
Laget for å fungere
Kritikken fra Arkitekturopprøret, og spesielt debattant Saher Sourouri, har gått på at kulturhuset fremstår lukket, kaldt og «bunkeraktig». Bahre Hansen mener kritikken overser både byggets praktiske funksjon og de rammevilkårene prosjektet ble gjennomført under.
– Man må ha grunnleggende forståelse for hva slags bygg dette faktisk er. Det er ikke et hvilket som helst signalbygg. Det er et operahus, et kulturhus, et bibliotek, en kulturskole – og det er bygd sammen med både Folkets Hus og en gammel skolebygning fra 1924. Alt dette skulle henge sammen – og fungere i hverdagen. Jeg synes vi har løst det bra. Bare klossen, «bunkeren», har et 30 meter høyt spenn fra bunn og opp til snorloftet, forklarer han.
Han legger til at bygget ikke kunne formes fritt:
– Vi hadde klare føringer fra konserveringsmyndigheter, en sentrumsplan og økonomiske rammer. For eksempel skulle Folkets Hus fortsatt fremstå som det gjorde i 1959.
– Det handler om logistikk og sceneteknikk
Et sentralt poeng i Sourouris kritikk er at kulturhusets formspråk fremstår massivt og uinspirert. Hansen peker på at det rett og slett handler om byggets funksjon:
– Den såkalte «bunkeren» har et spenn på 30 meter fra bunn til snorloft. Det er enorme høyder og spesielle krav knyttet til sceneteknikk, som ikke tillater vinduer eller ornamenter. Jeg synes vi har løst det bra, sier han.
– Ser man på andre kulturhus, som Hjorten Teater i Trondheim eller Olavshallen i Trondheim, så er det samme type formgrep. Det er ikke bare vi som bygger sånn.
– Jeg er stolt – og litt såret

Hansen er tydelig på at han ikke tar kritikken personlig – men at det likevel svir litt når arbeidet omtales som mislykket.
– Det er litt sårt, for meg som er så stolt av bygget, at noen velger å slakte det. Det ligger enormt mye arbeid og kompromisser bak dette prosjektet, sier han.
– Vi så ikke for oss at noe marmorbygg passet.
Særlig reagerer han på at kritikken kommer uten fysisk nærvær.
– Har han som kritiserer bygget vært i Kristiansund i det siste? spør Bahre Hansen.
Nordmørsposten svarer:
– Nei, han har bare sett bilder, og det er flere år siden han sist var her.
– Akkurat. Da har han altså aldri sett bygget i virkeligheten, svarer Hansen.

– Folk må gjerne kritisere, men la det være saklig
Normoria har skapt lokal debatt – også i kommentarfelt og på Facebook. Flere som har ytret seg kritisk til arkitekturen, har fått tilbakemelding om at de burde være mer takknemlige for at byen i det hele tatt har fått et kulturhus. Hansen ser behovet for debatt, men etterlyser balanse:
– Jeg har forståelse for at folk har ulik smak. Jeg ser også bygg jeg ikke nødvendigvis liker. Men vi må også anerkjenne kompleksiteten i prosjektet. Alternativene er ikke alltid så mye bedre, sier han.
Han mener det ikke bare handler om hva man personlig liker – men om helhet, logistikk, tekniske krav og økonomi.

– Man kan ikke bare si «alt burde vært i bryggestil». Det holder ikke, sier Hansen.
Et hus av kompromisser – men med stor betydning
Normoria er ikke bare et bygg – det er summen av mange bygg, og skal huse både opera, bibliotek, kulturskole og ballett. Prosjektet startet med en arkitektkonkurranse i 2009, og etter mange runder med nedskalering, bytte av arkitekt og stramme budsjettrammer, landet man på dagens løsning. Det ferdige bygget har kostet 603 millioner kroner.
– Det har vært et komplekst prosjekt, både på grunn av funksjonene og fordi vi måtte få alle delene til å henge sammen. Det viktigste for oss har vært å bygge noe som fungerer – og det føler jeg at vi har fått til, sier Bahre Hansen.
Slik kunne det blitt
Det var danske CF Møller som var arkitektkonkurransen i sin tid. De vant med sitt bidrag Kulturkvartalet. Det var en knallhard konkurranse blant eliteserien av arkitekter.
– Dette ble knadd mange ganger for å komme i mål innenfor oppnåelige kostnadsrammer. Det ble nedskalert i flere omganger fra over 20.000 m2 på det meste og ned til 9900 m2 på det minste. Det var også slik at Skolegata, altså gammelskolen, var tatt ut av prosjektet. Da vi fikk gjennom søknad hos staten, var det på det minste, uten skolen og under 10.000 kvadratmeter, forteller Asgeir Bahre Hansen.
I løpet av arbeidet med å finne entrepriseform og i konkurransen med å starte skisse- og forprosjekt, ble CF Møller erstattet med Henning Larsen. Resultatet, som ble 12.500 m2m, står ferdig i enden av Kaibakken og starten av Langveien.
